Susanna Clarke: Piranesi, Bloomsbury 2020, norsk oversettelse:
Gursli Forlag 2024

Labyrintiske haller og rom, fylt opp av vakre skulpturer med mytologiske motiver — mennesker og dyr og fabeldyr — utgjør verdenen i denne romanen. Labyrinten, kalt The House, befinner seg ved havet, tidevannet strømmer inn gjennom gangene og det er noen ganger fare for flodbølger.
   I disse hallene og rommene lever hovedpersonen Piranesi, en ung mann som tilbringer dagene med å fiske, sanke skjell og tang og tare, bøte garn, vandre omkring og betrakte sjøfuglene og statuene og ikke med minst med å føre dagbok. Det er dagboksnotatene som utgjør romanens tekstunivers.
   I følge Piranesi befinner det seg femten mennesker i The House. Fjorten av dem er imidlertid skjeletter, plassert rundt i hallene med skulpturene. Allerede her begynner det jo å skurre, for hvordan kan man telle skjeletter som levende mennesker? Er Piranesi ved sine fulle fem? Bare en av de femten er faktisk i live. Piranesi kaller ham «The Other», en eldre, velkledd flott mann, lærd, akademiker. Piranesi har ukentlige møter med The Other, relasjonen de to imellom er elev-mentor-aktig. Av ham har Piranesi fått i oppdrag å kartlegge alle hallene og rommene, en oppgave Piranesi tar på største alvor. En dag forteller The Other Piranesi at det kommer til å dukke opp en sekstende person. Hva denne sekstende personen ønsker, er uklart, men The Other råder Piranesi til å være forsiktig, den sekstende personen kan han onde hensikter, han kan til og med ha til hensikt å drepe. Så The Other har allerede skaffet seg en pistol i tilfelle de må forsvare seg.
   «Piranesi» er en gåtefull, tvers gjennom original roman, som dypest sett kanskje handler om å forsøke å forstå verdenen man er i. Til å begynne med virker Piranesi troskyldig og naiv. Han har full tiltro til det The Other forteller ham. Etter hvert som han oppdager stadig mer, og ikke minst gamle tekstfragmenter, begynner han å ane at ting ikke er slik han har trodd. Det handler egentlig ikke om å lengte vekk, å føle seg fanget, for Piranesi virker å være forsont med sin levemåte i The House, det er nysgjerrigheten og en stadig økende mistenksomhet overfor The Other som driver ham til å begynne å utforske og finne svar. Et annet hovedmotiv er identitet, eller om å miste og finne seg selv. Og når man først gjør det, så kan det hende at man gjennom prosessen er blitt en annen …
   Etter hvert finner Piranesi beviser på at at «The Other» lyver og har en skjult agenda, og Piranesi blir stadig mer opptatt av finne ut av sammenhengen han lever i, hvem han er og hvordan han er kommet til «The House». Her kommer også den sekstende, som slett ikke har onde hensikter, inn i bildet. Mer av handlingen tør jeg ikke røpe, i frykt for å spoile.
   Dette er altså ikke en science fiction-roman, mer fri fabelprosa eller undringslitteratur, om man skal ty til sekkebetegnelser. En annen sjangerbenevning som kunne passe, er weird fiction, eller en fantasy-grøsser, om man vil. Det er tråder til både Edgar Allan Poe og H.P. Lovecraft her. Ikke minst ettersom det etter hvert, når vi beveger oss over i forhistorien og vår verden, England og Europa på 1980-90-tallet, går fram at okkultisme ligger bak. Sentralt står den kyniske og moralsk tvilsomme okkultisten Laurence Arne-Sayles. Er han ansvarlig for å ha brakt Piranesi til «The House»? Og navnet Piranesi er bare et kallenavn The Other har satt på ham. Så hva het(er) han egentlig og hvem er, eller var han? Svarene er ikke entydige.
   Romanen er nydelig fortalt, i et tørt, nøktern, men likevel poetisk språk. Verdenen er drømaktig vakker, handlingen ekstremt fruktbart gåtefull.
   Susanne Clarke har også skrevet romanen Jonathan Strange & Mr Norrell, som vant en britisk debutantpris og en Hugo-pris, samt novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu. Selv om jeg er mest fan av (hard) science fiction, betok denne romanen meg virkelig, og jeg fikk lyst til å lese mer av Susanna Clarke. Den er i mine øyne et lite mesterverk, poetisk, hypnotisk og, selv om man aner forbildene, tvers gjennom original.
Jeg leste romanen på engelsk da den kom ut. Men den er også ute i god norsk oversettelse.

_{(Innlegget er en redigert utgave av en omtale som sto i Bokvennen Litterære Avis nr. 10, 2022.)}