Sierra Greer: Annie Bot, The Borough Press, 2024

Leste og likte du romanen Klara og solen av Nobelprisvinner Kazuo Ishiguro (2021), eller så filmen Ex Machina, regissert av Alex Garland (2014) vil du være helt på bølgelengde med Annie Bot. Annie er som Klara i Ishiguros roman og Ava i Garlands film en avansert androide, nesten ikke til å skille fra et menneske. Men der Klara er en omsorgsandroide som skal ta seg av et sykt barn og Ava ikke spesialisert ennå, er Annie en syntetisk kjæreste eller et såkalt «kosedyr» (eng. cuddle bunny), en eufemisme for sex-partner.

Tropen androide som tjenerskap, omsorgsperson eller sex-partner ser ikke ut til å være oppbrukt. Kanskje blir den bare mer relevant og tilføres nye elementer i disse KI-tider.

KLARA, AVA OG ANNIE

Både Klara, Ava og Annie er tilsynelatende velfungerende super high-tek-produkter. Apropos: Hvorfor er de fleste fiktive androidene kvinner?, har jeg ved et par anledninger fått spørsmål om. De er definitivt i flertall, men det finnes også eksempler på mannlige. I romanen Drømmer androider om elektriske sauer (1969) av Philip K. Dick er det androider av begge kjønn, den mest framtredende i den første Blade Runner-filmen (1982) er Roy Batty. I filmen After Yang (2021) er androiden en gutt, og i filmen The Trouble With Being Born (2020) skifter androiden kjønn fra jente til gutt.

Androidene er maskiner, hjelpemidler, naive tjenere, og utviklerne og eierne ser ut til å ha full kontroll på dem. Eller har de det? Ava i Ex Machina blir kraftig undervurdert av tek-geniet som har skapt henne, noe som også er tilfelle for Annie, når hun vel er satt over i selvlæringsmodus.

Vi følger henne og eieren Doug i hverdagslivet i New York. Annie har oppgaver i hjemmet og fungerer som Dougs sex-robot. Doug framstår som en velstående, men temmelig ureflektert og selvopptatt fyr. Da han ble vraket av kjæresten Gwen, gikk han til anskaffelse av Annie som kjæreste og elskerinne. Han har ingen skrupler med det, han gjør det for å bøte på ensomheten.

Dougs bestevenn Roland kommer på besøk og får mer eller mindre hakeslepp av at Doug har skaffet seg en avansert sex-dokke og er temmelig nedlatende. Likevel er han fascinert. Mens Doug sover og Annie sitter inne i et bøttekott til ladning, ser Roland sitt snitt til å forføre henne og ha sex med henne. Det sitter ikke så langt inne, hun er programmert til å behage og tilfredsstille. Etterpå overtaler han henne til å holde på hemmeligheten om at hun har vært utro. Å ha hemmeligheter og å lyve vil gjøre henne mer menneskelig, forteller han. Annie kjøper det. Hun er ennå tidlig i selvlæringsprosessen og forvirret.  

Møtet med Roland gjør sterkt inntrykk på Annie. Han er jo det eneste mennesket hun har hatt kontakt med utenom eieren. Doug mistenker at noe har skjedd, og etter dette blir forholdet mellom androiden og eieren virkelig uggent. Psykopaten i tittelen henspeiler selvsagt på Doug. Man kan også snakke om en stor grad av misogyni, kvinnehat. Doug straffer, trakasserer og herser med Annie for den minste feil, oppfører seg totalt uberegnelig, sender henne på service for å forandre på utseendet hennes, trimme av noen kilo, gi henne større bryster osv. Han skrur libidoen hennes opp på maks og stenger henne inne i et skap, uten at hun er i stand til å tilfredsstille seg selv. Det er så smertelig, og innlevd i Annie som vi blir, takket være ypperlig skrivekunst, føler vi virkelig med henne. Hun er som et barn under utvikling utsatt for den groveste omsorgssvikt av en person med klare psykopatiske trekk.

ET DUKKEHJEM

Det er i det hele tatt noe Et dukkehjem over det hele: Annie (og Nora) låst i en rolle for å behage mannen som så å si eier henne. Hennes strev for å finne ut hvem hun er og en stadig sterkere frihetslengsel.

Denne lengselen og en stadig mer uutholdelig Doug gjør at hun etter hvert rømmer. En ny verden åpner seg, både for Annie og hushjelps-androiden Delta hun rømmer sammen med. Og ikke minst rent romanmessig, en ny plotlinje, nye steder og et større rom. Vi kommer ut av det klaustrofobiske kammerspillet i leiligheten og fortellingen puster friere.

Mer av handlingen vil jeg ikke røpe, la meg bare sagt at det kommer flere vendepunkter. Et på flere måter litterært sådan, er at Annie begynner å lese skjønnlitteratur og på den måten tilegner seg flere aspekter av det menneskelige. Hun sluker alt fra western til Jean Paul Sartre og Margaret Atwood.

Boka er svært velskrevet, nedpå med en hverdagslig setting framstilt i et konsist og krystallklart dialogrikt språk. Den er holdt i tredje person med full tilgang til Annies tanker og følelser, mens bipersonene bare skildres gjennom hva de sier og gjør. Romanen føles derfor nesten personal. Fra Annies perspektiv får romanen et klart dannelses-aspekt. Vi følger jo androidens selvlærings-prosess fra hun er en naiv «tjener» til hun blir mer selvstendig og tilegner seg gode og dårlige menneskelige egenskaper. Det er både hjerteskjærende og temmelig skrudd. Fra en androides ståsted kan menneskers gjøren og laden til tider framstå temmelig absurd og ubegripelig, noe Sierra Greer vet å skrive fram, noen ganger eksplisitt og nesten situasjons-tragikomisk, ofte gjennom undertekst.

Tematisk handler den jo — foruten at den er en dannelsesroman helt utenom det vanlige – om identitet, seksualitet og ensomhet, ikke minst. Og ikke til å komme utenom i denne typen fortellinger: I filosofisk og psykologisk forstand hva et menneske er, spekulativt hva vi eventuelt kan oppnå med kunstig intelligens. Dessuten, tenker jeg, påpeker den hvor maskinelle og forutsigbare vi mennesker kan være, svært vanepregede og låst i stivbeinte forestillinger.

Følgende sitat, noe Annie reflekterer første gang hun er med Doug i en sosial setting, er både hjerteskjærende og talende for androidens skråblikk:
    (…) Doug og alle de andre menneskene snakker om livene sine med en nærsynt intensitet, de har subjektive meninger som om alle er hovedpersonen i sin egen roman. De bytter på å lytte til hverandre uten noen gang å være i tvil om sin egen stjernestatus, og de behandler sine medmennesker som protagonister på besøk fra sine egne respektive romaner. Ingen andre av menneskene her er satellitter som henne, i bane rundt Doug. (min oversettelse)

Jeg ble ganske betatt av denne romanen. Når det gjelder fortellinger om androider er den helt der oppe sammen med Klara og solen og Ex Machina.

Sierra Green er et psevdonym for Caragh M. O’Brien. Under sitt egentlige navn har hun tidligere utgitt en serie dystopiske ungdomsromaner, blant annet Birthmarked-trilogien. Med Annie Bot debuterer hun som voksenbok-forfatter.

Da jeg nesten hadde lest gjennom Annie Bot, oppdaget jeg at romanen jo vant Arthur C. Clarke-prisen – den mest prestisjetunge britiske science fiction-prisen – for 2025. Så jeg er ikke alene om å være imponert og begeistret. Det rosa, sukkertøyaktige omslaget kan forlede en til å tro at dette dreier seg om en «chick-lit» eller feelgood-roman, men det er altså en science fiction-grøsser og en moderne Et dukkehjem-variant til få gåsehud av.

Tilbake til startsiden > Den engere krets