Andy Weir: Project Hail Mary, Del Rey 2021

Hovedpersonen våkner opp på et ukjent sted, med nesten totalt hukommelsestap. Han blir matet og stelt av roboter. Er han på et høyteknologisk sykehus? Hvordan har han havnet her? Har han vært utsatt for en ulykke, har han en alvorlig hjerneskade? Etter hvert som han kvikner til, får han flashbacks med minnebrokker. Han husker hvem han er; naturfaglæreren Ryland Grace. Han forstår at han befinner seg på et romskip, sammen med to andre astronauter, en russisk og en kinesisk. De er begge døde, øyensynlig ikke våknet opp av koma.

Romskipet har kurs mot stjernen Tau Ceti, ikke ukjent for oss som leser en god del science fiction. Ettersom den er sol-lignende med fem eksoplaneter, har den et potensiale for å ha utviklet (intelligent) liv, og den er på en måte innenfor rekkevidde, ettersom den «bare» ligger 11 lysår unna. Derfor har nettopp denne stjernen vært et motiv i flere romfarts/møte-med-aliens-romaner.

Det å våkne opp på med total hukommelsessvikt et ukjent sted som viser seg å være et romskip, er jo en trope, og plottet i starten på romanen er temmelig likt den franske SF-filmen «Oxygene» fra samme år. Hvem som har lånt fra hvem er vanskelig å si. Andy Weir benytter seg i det hele tatt av en rekke troper, uten at det føles klisjépreget, han har sin egen vri på det, og kombinasjonen av elementer føles frisk.

Novumet her er, etter hvert som det kommer fram gjennom Ryland Grace sine flashbacks, noe som kalles astrofager. Det er en hittil ukjent livsform, en form for mikroorganismer som har dukket opp fra intet og begynt å «spise» av solen. Det er selvfølgelig katastrofe. Noen få prosents svekkelse av solas energiutladning innebærer en betydelig nedkjøling av vår klode. En slags omvendt klimakrise, altså; global nedkjøling.

Det har seg slik at Tau Ceti også er infisert av astrofager, men uten å bli spist opp. Så Tau Ceti har en form for forsvarsmekanisme. Vi, menneskeheten, vitenskapen med stor V, må finne ut hvordan den fungerer. Ryland Grace er den eneste gjenlevende av et mannskap som er sendt ut på historiens mest halsbrekkende romferd for å uteske Tau Ceti dens hemmelighet og avdekke hvordan forsvarsmekanismen fungerer. Dermed potensielt redde Jorda og menneskeheten gjennom å stoppe astrofagene fra å ete opp vår sol.

Vi har en klassisk «bare-en-mann-kan-redde-verden»-opptakt. Og denne ene mannen er en helt ordinær naturfaglærer, altså den anonyme hvermannsen. «Det kunne vært deg eller meg» (i alle fall i våre dagdrømmer …). Det er en oppskrift vi har sett i mange klassiske fantasy- og SF-romaner. Det er bare å godta det, vi som liker denne sjangeren svelger gjerne noen kameler … I alle fall: Enorm fallhøyde er lik god dramaturgi. Hvordan skal stakkars Ryland, til å begynne knapt i stand til å bevege seg og tenke klart, etter år i koma, klare å redde menneskeheten? Og hvorfor akkurat han? Forfatteren skriver fram en plausibel forklaring på det også. Før han trakk seg tilbake som naturfaglærer i en småby, hadde han en lovende akademisk karriere som mikrobiolog. Han har altså de nødvendige forutsetningene for å forstå astrofagene.

Andy Weir er også forfatteren bak megasuksessen The Martian. I filmversjonen, når alt ser som mørkest ut, utbryter hovedpersonen Mark Watney: «I’m gonna science the shit out of this!» Denne replikken passer godt som et slags mantra i Project Hail Mary også. Romanen bunner i en tro på enkeltmenneskets mot og vilje, menneskeheten og vitenskapens evne til å løse alle problemer. For dette er en real positivistisk hard-SF-roman, hvor det tilstrebes at det spekulative skal være plausibelt. Det spekulative har kontakt med det faktiske og virker overhodet ikke tatt rett ut av lufta, som noe vi bare må svelge eller godta. Selve hovedpersonen og hans rolle er en større kamel å svelge enn det rent vitenskapelige, spør du meg.

Romanen er godt plottet og lettlest. Den kan til tider helle mot det sentimentale, vel banale, men tipper ikke over, i mine øyne. Den kan også virke eksistensielt temmelig troskyldig, som om den er myntet på yngre lesere. Men det overskygges av at boka er veldreid, underholdende, spennende og til tider lærerik om vitenskap, selv om det jo for den gjengse leser kan være vanskelig å skille mellom hva som er reell og spekulativ vitenskap her.

Ikke uventet er et møte med aliens en viktig ingrediens her, med en intelligent rase som deler skjebne med menneskeheten; deres sol er også i ferd med å bli fortært av astrofagene. Noen vil kanskje synes det blir for E.T.-aktig, at alienen er for snill og grei, imøtekommende og «søt» men når man først har godtatt det, synes jeg møtet med alienen er en av romanens fineste sider, fordi det innebærer et reelt møte, kommunikasjon og etter hvert både samhandling og sterkt vennskap.

Alt i alt en typisk «ingeniør»-SF», vil jeg si, altså en bok jeg tror enhver som er i berøring med noe teknisk eller vitenskapelig vil kjenne seg igjen i og kunne relatere til. Men derimot har den kanskje mindre å gi en litterær eller humanistisk orientert leser, det er mer det praktiske, og de harde vitenskapene som er i fokus, enn f.eks. språk, sosiologi, filosofi eller poesi, som hos en Ursula K. Le Guin eller Stanislaw Lem. Likevel skriver Weir fram glimt av både poesi og filosofi i møtet med alienen. Hvordan Ryland Grace, den ensomme og ufrivillige astronauten, kommuniserer med den på sin side like ensomme alienen er litt rørende og innebærer fine elementer av både lingvistikk og musikk.

The Martian ble ganske bra filmatisert av selveste Ridley Scott med en glimrende Matt Damon i hovedrollen. Nå er, ikke overraskende, en filmatisering av Project Hail Mary godt i gang, i samarbeid med Amazon MGM Studios. Det ligger an til at den kommer til en kino nær deg seint om våren i 2026. Som roman er Project Hail Mary mer kompleks enn The Martian, og byr nok på betraktelig større filmatiske utfordringer. Men hvorfor ikke? Project Hail Mary er en real og godt plottet, nerdete hard-SF-roman. Les boka før du ser filmen! Jeg ble i alle fall underholdt. Det var en sidevender.

_{(Omtalen er en redigert versjon av en del av en artikkel som sto i Bokvennen litterære avis nr. 10, 2022)}

Tilbake til startsiden > Den engere krets