«Startpakke» for den vordende science fiction-leseren

Jeg møter møter ofte lesere som er nysgjerrige på science fiction-sjangeren. De spør meg om råd til hva de bør lese, hvor de skal begynne. Sf-megateksten er enorm. Hyllene på Outland og andre, litt større, bokhandler, er velfylte, med en salig blanding av klassikere – gjerne i serien «Science Fiction Masterworks» — og nyere.

For øvrig florerer det av favorittlister og leseanbefalinger på Youtube, Facebook, Goodreads osv. Sikkert også på Tik-Tok og andre sosiale medier, av varierende kvalitet. Mye av det er overflatisk. Går du på Outland eller enkelte andre bokhandler, for den saks skyld, er risikoen stor for at du blir anbefalt noe kommersielt eller en middelmådig overlesset 800-siders rom-opera du sliter deg helt ut på. Og du nærmer deg aldri science fiction igjen.

Som et svar til de som har bedt om tips og innganger til sjangeren, fikk jeg lyst til å lage min egen «startpakke» med det jeg mener er science fiction fra øverste hylle, klassikere som har stått seg i mer enn hundre år, noen dem. «Åpne døra bakenfor Borges,» som jeg pleide å si til studentene mine på Skrivekunstakademiet på kurset i fantastisk litteratur. Dette fordi mainstream-leseres horisont når det gjelder det fantastiske gjerne strekker seg til å ha lest Borges, men ikke videre, før fordommene (av en eller annen grunn, men det er verdt et essay i seg selv) overfor den fantastiske sjangerlitteraturen slår inn.

Men mange jeg har møtt, har lyst til å åpne den døra, og det er dem denne «startpakka» er laget for.

Når en skal lese seg inn i en svær megatekst som science fiction, er det en fordel å begynne med klassikere, møte noen av tropene i sine tidlige varianter. Så bygge videre derfra, tenker jeg.

Det er selvfølgelig sterke personlige preferanser inne i bildet her. De fleste av bøkene jeg anbefaler har jeg lest mer enn en gang. Et par av dem er det ganske lenge siden jeg leste sist. Jeg gjengir dem etter hukommelsen. De ti bøkene jeg har valgt å begrense meg til er ikke rangert, men ordnet kronologisk etter utgivelsesår. Jeg har landet på følgende:

Mary Shelley: Frankenstein (1818)

Dette er jo regnet som litteraturhistorien alle første science fiction-roman, skrevet av Mary Shelley da hun bare var 19 år. Det er en av de mest ikoniske SF-romanene, filmatisert flere ganger og evig aktuell. Den skildrer vitenskapsmannen med hybris, Victor Frankenstein, og kreasjonen hans: Monsteret sydd sammen av likdeler og tilført en livsgnist, som en moderne golem. Monsteret er den ensomste skapningen noensinne. Mary Shelleys roman staket ut veien for alle seinere romaner med tropen feilslått vitenskap. Romanen turnerer flere sublime elementer, er avansert og snedig komponert. Historien er fortalt fra tre forskjellige perspektiver: Victor Frankensteins, monsteret han skaper og den oppdagelsesreisende Walton sitt, som møter både Frankenstein og monsteret ute i isødet.

H.G. Wells: Tidsmaskinen (1896)

Når vi har med en bok fra science fiction-sjangerens mor, så må vi også ha med en fra sjangerens «far». Vi kommer ikke utenom H.G. Wells uansett. For meg sto det mellom Doktor Moreaus øy og Tidsmaskinen. Begge er uhyggelige, med mange skrekk-elementer, og langt forut for sin tid innen sf. Jeg lander på Tidsmaskinen fordi den har et bredere politisk og samfunnsmessig perspektiv. Skildringen av forholdet mellom de to mennskerasene eloiene og morlockene i en fjern framtid er en grell, skrekkelig og tankevekkende ekstrapolering av klasseskillene i vår verden.

Brian Aldiss: Non-Stop (1958)

I mine øyne den beste romanen om generasjonsskip som noen gang er skrevet. Den norske science fiction-forfatteren Bjørn Vatne trakk også denne fram som en skjellsettende leseropplevelse i et essay i Morgenbladet. Til de grader innlevd i en tilværelse i en fremmed og rar verden og en oppdagelsesreise med et helt genialt plot. Ok, den er kanskje i overkant mannssjåvinistisk, men klarer du å tilskrive det tiden den er skrevet i og bære litt over med det, får du en fantastisk leseropplevelse. Boka ble utgitt i Lanterne-serien allerede i 1973.

Stanislaw Lem: Solaris (1961)

For mange den beste science fiction-romanen som noen gang er skrevet, og jeg er sterkt tilbøyelig til å være enig. Det er jo en første møte med aliens-fortelling, og på den tida den kom ut en temmelig ny og sublim variant av denne tropen. Det tenkende oseanet hos Lem overgår langt forløpere som små grønne menn og blekksprutlignende vesener som hadde dominert alien-segmentet så langt. Den inneholder også elementer av skrekk og en god dose vitenskaps-kritikk og satire. Polens største science fiction-forfatter har et stort og betydelig forfatterskap en sikkert får lyst til å utforske, men Solaris er mesterverket hans. Den er også filmatisert i flere versjoner, av selveste Tarkovskij, blant annet. Men ingenting kommer opp mot å lese romanen og lage sine egne bilder. Solaris kom i en glimrende norsk nyoversettelse av Julia Wiedlocha i 2021.

Frank Herbert: Dune (1965)

Mange har jo sett Denis Villeneuves storslagne filmatiseringer. De får med mye fra bøkene. I det hele tatt er Dune-universet blitt en franchise, nesten på linje med Star Wars. Fenges man av det, kommer en ikke utenom å lese boka/bøkene om ørkenplaneten Arrakis og Kristus-skikkelsen Paul Atreides, eller Muad’Dib, som han kalles av ørkenfolket Frimenene. Første bok finnes i en utmerket norsk oversettelse, utgitt på Eide forlag i to bind under tittelen Sand så tidlig som i 2000, gjenutgitt av Cappelen Damm. Begynn med å lese første bok, og sjansen er stor for at du bare må lese videre. Fortsettelsen av serien er også knallgode, spesielt Dune Messias og Barn av Dune, synes jeg. Tilgjengelig i bokhandler overalt, også i bra norsk oversettelse.

Philip K. Dick: Drømmer androider om elektriske sauer (1968)

Dette er en av de desidert beste androide-fortellingene. Tropen har for øvrig fått litt ev en renessanse i nyere tid, blant annet gjennom filmer som Ex Machina (Alex Garland, 2014), en russisk og en svensk TV-serie, og helt nylig romaner som Nobelpris-vinner Kasuo Ishiguros Klara og solen (2021) og Sierra Greers Annie Bot (2024). Philip K. Dicks tidlige og epokegjørende variant følger vi politimannen Rick Deckard jakt på fem androider som har flyktet til jorda fra en koloni på Mars. Romanen har så mange nye idéer som gjør at den står som en bauta i sf-megateksten. Den er, som mange sikkert vet, glimrende filmatisert under tittelen Blade Runner. Filmen er en ikonisk futuristisk film noir, men den fanger bare opp noen få aspekter av Dicks mangslungne roman.

Ursula K. Le Guin: Mørkets venstre hånd (1969)

Hvis vi vurderer det ut fra hele forfatterskap, når det gjelder bredde og kvalitet, er Ursula K.Le Guin i mine øyne kanskje den beste science fiction/fantasy-forfatteren overhodet. Hainish-syklusen innenfor SF og fantasy-serien Jordsjø er begge i toppen av elitedivisjonen innenfor sine sjangre. Så en roman av henne må med her. For meg sto valget mellom The Dispossessed (ikke oversatt til norsk, dessverre … på tide?) og Mørkets venstre hånd, som begge inngår i Hainish-serien. Le Guins store styrke er de sosiologiske og antropologiske perspektivene, samt at hun skriver dyptpløyende og spennende romaner uten store fakter. Mørkets venstre hånd er kanskje mest kjent for at den tar opp kjønnsproblematikk og kjønnsrollemønster, men det er også en rørende roman om å møte det fremmede, både biologisk og kulturelt og om å prøve å forstå «de andre», om vennskap og former for kjærlighet. Dessuten er naturskildringene av den iskalde planeten Gethen/Vinter enormt gode. Språklig er Le Guin kanskje den beste av alle. Hun skriver ekstremt effektivt og til tider poetisk. Romanen kom ut på norsk i Lanterne-serien i 1980 og ble så seint som i fjor nyoversatt og utgitt av Cappelen Damm.

Boris og Arkadij Strugatskij: Piknik i veikanten (1972)

Vi har hatt besøk av en fremmed sivilisasjon. Men i den kosmiske sammenhengen er vi helt ubetydelige.  De brydde seg ikke en døyt om oss, men har satt spor etter seg. Slik vi setter spor etter oss etter en piknik i veikanten; om vi ikke rydder, ligger det søppel og tral igjen etter oss. Stedene de har vært blir kalt Soner. De er fulle av anomalier, fra de som tar livet av deg på et blunk til verdifulle gjenstander eller fenomener forskere gjerne vil ha kloa i og uteske. Hovedpersonen Redrick Shuhart lever av å guide folk inn i disse sonene. Han er en såkalt Stalker. Den glimrende idéen om Sonene, som brødrene Strugatskij var de første til å skive fram med så høy kvalitet, har siden vært gjenbrukt (av blant andre Jeff Vandermeer i den bestselgende og filmatiserte romanen Annihilation) i så stor grad at det er blitt en trope. Piknik i veikanten er den beste romanen av Russlands gjennom tidene beste science fiction-forfattere. Den er, i likhet med Solaris, filmatisert av Andrej Tarkovskij. Filmen er jo en klassiker. Den er dvelende og filosofisk, mens romanen er intens og hardkokt. Romanen ble oversatt til norsk allerede i 1984 av Falken Forlag, i samlingen Kontakt med verdensrommet. Boka er et klenodium, men oversettelsen ikke veldig god, så man bør kanskje ta til takke med å lese den på engelsk, da under tittelen Roadside Picnic.

Arthur C. Clarke: Rendezvous With Rama (1973)

Dette er real hard science fiction. Noe som innebærer at den er tuftet på de harde vitenskapene, som astronomi, fysikk, kjemi. Det er også en av de aller beste romanene med tropen «big dumb object» – stort stumt objekt som også utgjør novumet og hovedmotivet her: Et gigantisk objekt parkerer i solsystemet. Det er stort nok til å være en asteroide, femti km langt og tjue i diameter. Men det er altfor symmetrisk til å være en asteroide, har en perfekt sylindrisk form. Altså må det være skapt av intelligente vesener. Dermed har vi også her en første kontakt med aliens-fortelling. Sylinderen får navnet Rama etter den hinduistiske guden. Den gjør ingenting av seg, forblir et stort stumt objekt. Men i motsetning til eventuelle aliens i Piknik i veikanten, blir Rama værende. Vi sender ut en ekspedisjon for å undersøke den, borer hull i skroget og utforsker innsiden. Det er en roman som er ekstremt sterk på «sense of wonder» – undringsfølelse. En både gåtefull, fascinerende og poetisk verden åpner seg. Romanen er visstnok under filmatisering i regi av Denis Villeneuve, regissøren av Dune-filmene. Det kan bli skikkelig bra, og da er det en fordel å ha lest boka på forhånd. Den er dessverre ikke oversatt til norsk.

Octavia Butler: Dawn (bok 1 i Lilith’s Brood-serien) (1987)

Det aller første jeg leste av Octavia Butler var novellen «Bloodchild», et ofte antologisert mesterverk. Den handler om et symbiotisk forhold mellom aliens og mennesker. Dette motivet er sentralt også i Dawn. En post-akokalyptisk jordklode er invadert av aliens. Hovedpersonen Lilith og 39 andre utvalgte personer er holdt i live i 250 år etter katastrofen. De skal danne utgangspunkt for «mennesket 2.0.», en bedre, fredeligere og klokere rase som ikke vil ødelegge sitt eget livsgrunnlag. Det skal skje gjennom å blande noen av våre gener med genene til alienene som kaller seg Oankali. De omtaler seg selv som kosmiske handelsreisende (“traders”) av gener. De kan endre sine egne gener og blande dem med andre raser. Men bryr de seg egentlig om oss og Jorda? Eller er det bare nyttige delene av genene våre de er ute etter, som en handelsvare eller samleobjekt? Oankaliene er til de grader godt skildret. De har tre kjønn, og de symbiotiske møtene mellom dem og Lilith er både ekstremt nifse og fascinerende. En roman som tar opp i seg genmanipulering, transhumanisme og møte med alien på en rystende og uhyre velskrevet måte.

OPPSUMMERING:
En bok jeg gjerne skulle hatt med, men som akkurat ikke greide cut’en, er jo George Orwells 1984. Men den er jo så ikonisk og så mye omtalt at mange har lest den uansett. Andre ville sikkert tatt med bøker av Robert Heinlein, den store arvtageren etter H.G. Wells som nyskaper og premissleverandør fra 2.verdenskrig og et par tiår framover, men mye av det jeg har nylest av ham, virker utdatert i dag. Eller noe av Isaac Asimov, kanskje helst Foundation, eller Ray Bradbury, Fahrenheit 451 er jo på manges topplister. Eller litt nærmere vår tid Dan Simmons’ Hyperion (1989). For all del, sjekk ut dem også, de er helt i toppsjiktet for klassisk science fiction, men kommer ikke med på min ti-på-topp-liste.

Dermed er det bare å gå i gang med å lese, og nye verdener og forestillinger åpner seg. I tillegg får du ganske sikkert nye perspektiver på tida du selv lever i.

R.E. 27.1. 2026

Tilbake til startsiden > Den engere krets