Martin MacInnes: In Ascension, SD Books 2023

Denne boka er vanskelig å skrive om uten å spoile. Fortellingen er kronologisk med en trinnvis avdekking av plotpoengene, utfordringene og mysteriene hovedpersonen Leigh stilles overfor. Det er en jeg-roman hvor leseren er på samme nivå og vet like mye, eller lite, som hovedpersonen. Mye handlingsreferat kan ta fra leseren gleden ved å avdekke mysteriet underveis.

Men her er i alle fall opptakten: Leigh vokser opp i Rotterdam i en nær framtid, i en fragmentert familie. Faren hennes er bitter blant annet fordi han aldri ble arkitekt, som han drømte om. Han er voldelig mot Leigh. Mora en relativt livsfjern matematiker og søstera Helena reiser tidlig utenlands for å forfølge sin egen karriere.

Vannet og havet er Leighs rette element. I ung alder blir hun fascinert av mikrobiologi. Etter hvert spesialiserer hun seg på alger og forskning rundt livets opprinnelse.

I ung alder får hun jobb som praktikant på forskningsskipet Endeavour og blir med på tokt til den atlantiske ryggen, en undersjøisk fjellkjede med stor vulkansk aktivitet og potensiale for gruvedrift etter blant annet sjeldne mineraler. På dette toktet oppdages det en anomali, en avgrunn, et uendelig svelg på havets bunn, hvis dyp ikke engang lar seg måle. Magnetisme eller hva det nå er, lager kluss med måleinstrumentene. Leigh blir sterkt involvert i utforskningen av anomalien.

Omtrent samtidig annonserer NASA at de har utviklet et nytt framdriftssystem for romfartøy, som åpner nye muligheter for utforsking av solsystemet.

Dermed er to novumer for en SF-fortelling lagt.

Andre science fiction-troper Martin MacInnes (f.1983, Skottland) gjør bruk av er at et symmetrisk objekt med merkelig inskripsjoner dukker opp i asteroidebeltet, et såkalt «big dumb object» på fagspråket — åpenbart en sonde eller et budskap sendt av intelligente vesener (jfr. f.eks. Rendezvous with Rama, Arthur C. Clarke, 1973).

Videre at en ekspedisjon utstyres for å undersøke enda en anomali, i ytterkanten av Oort-skyen, (jfr. f eks Blindsight av Peter Watts, 2006), samt at Voyager-sondene spiller viktig rolle (f.eks. Star Trek: The Motion Picture, 1979).

In Ascension har fått mye god kritikk og er oversatt til minst ti språk. Den ble langlistet til den prestisjefylte Booker-prisen, så vidt jeg vet som eneste science fiction-roman. Det er flott at en roman som i stor grad er sjangerlitteratur, eller i alle fall vegeterer på science fiction-sjangeren, blir inkludert i «det gode selskap». Jeg skjønner godt hvorfor:

Romanen er sterk på det relasjonelle, spesielt trekanten mor-to døtre, og i personskildringene i det hele tatt. De første femti sidene tar vi del i Leighs oppvekst og familiesetting i Rotterdam. Vi blir veldig godt kjent med henne. Solide og dype karakterskildring er definitivt romanens største styrke. Det gjelder også flere av bipersonene: Leighs foreldre og søstera Helena, samt flere av kollegene hun må samarbeide med etter hvert som hun involveres i et ambisiøst forskningsprosjekt og en romferd.

Men spørsmålet i en blogg som denne er jo hvor god In Ascension en på det rent science fiction-messige. Der synes jeg den kommer til kort på flere punkter: Tropene er velbrukte og tilføres lite nytt. Det er snarere slik at forfatteren benytter spekulativ vitenskap (mikro­biologi og spørsmål rundt livets opprinnelse) og SF-tropene til å gi et videre perspektiv til en relativt konvensjonell familiehistorie og fortelling om en søsken-relasjon.

Ingenting galt med det. Men det lykkes bare delvis, synes jeg. Science fiction-tropene innføres og utnyttes til en viss grad. De utfordrer og sender Leigh «ut på eventyr», utvider perspektiver rundt avansert romfart og spørsmål rundt livets opprinnelse. De gir en viss filosofisk dybde og human touch, men renner i stor grad ut i sanden. For en ihuga science fiction leser som undertegnede blir de mest interessante spørsmålene rundt besøket av aliens og anomalier både på havbunnen og i det ytre rom stående ubesvart.

Det hele forblir kryptisk. Men så vil et forsvar for denne romanen kanskje hevde at mye i tilværelsen og historien i kosmologisk perspektiv bare er gåtefullt, som for eksempel livets opprinnelse, og at det kryptiske dermed er en form for realisme.

Booker-pris-nominasjonen og mange gode kritikker har gitt In Ascension mye åtgaum. Men den ble ikke nominert til noen av de betydelige science fiction-prisene, og grunnen til det går vel fram av det jeg har skrevet ovenfor.

Også rent romanteknisk har In Ascension svakheter som i mine øyne gjorde den seig og litt kjedelig. Et relativt rettlinjet og enkelt «hovedpersonen forfølger mysteriet»- plot, samt veldig mange transportetapper og gjentakelser av poenger, både i dialoger og tankereferater, var momenter jeg sleit med underveis.

For meg ble den litt tja, men kan en bok som denne friste lesere til å dykke dypere ned i SF-sjangeren, er det bra.

Ikke før den dagen en reindyrka science fiction-roman av en Kim Stanley Robinson, Stephen Baxter eller Ann Leckie på sitt beste blir nominert til Booker­prisen, snakker vi.

Tilbake til startsiden > Den engere krets