ØYVIND KVERNVOLD MYHRE: HELL OG LYKKE I AGADAN (Kolofon 2025)

Hvordan står det til med menneskeheten om 20 000 år? Eksisterer vi i det hele tatt? Dette spekulerer Øyvind Kvernvold Myhre omkring i romanen Hell og lykke i Agadan. Svaret er ja, menneskeheten eksisterer. Noen tusen av oss, inkludert en avansert KI, flyktet fra jordkloden før den ble totalt ubeboelig. Vi fant et nytt hjem på planeten Lagaliak, et hav av lysår unna. Det er en fremmed men samtidig gjenkjennelig verden. Er det noe Øyvind Kvernvold Myhre virkelig er god på, så er det verdensbygging. Og det skal han ha all kred for, i en tid da mye norsk science fiction gjerne er realisme med ett enkelt eller noen få elementer som vipper det over i det fantastiske, hybrider, «jordnær» science fiction lagt til nær framtid, slipstream og forskjellige former for magisk realisme med science fiction-elementer. Øyvind Myhre på sin side kliner til og bygger en virkelig komplett og plausibel verden, i og med trådene til vår egen tid, ekstrapolering av teknologi vi har i dag, blant annet.

Hovedpersonen i Hell og lykke i Agadan er den foreldreløse unge gutten Reiged. Han tilhører folkeslaget natulene, vokser opp i en liten landsby i Agadan, ett av seks riker på Lagaliak. I landsbyen leves det enkle bondeliv, i nær kontakt med naturen. En dag han returnerer til landsbyen etter å ha vært oppe på fjellet og sanket weiliki – lykkekrystaller – har landsbyen vært angrepet og ligger i ruiner, og det ligger døde overalt. Reigeds nærmeste, bestefaren hans, er død, og de av landsbyboerne som ikke er drept, er forsvunnet. Sammen med en annen overlevende, den klarsynte jenta Mokine, reiser Reiged av sted for å finne ut hva som har skjedd og lete etter de forsvunne. De kommer etter hvert til den storslagne byen Eleka Wando, som styres av et annet folkeslag: Modikene. Reiged blir tatt til fange av modikene, mens Mokine unnslipper.

Hvis noen tenker at dette høres veldig fantasy ut, så er jeg helt enig. Men etter hvert går vi helt og holdent over i science fiction-modus. Modikene er herskerklassen på Lagaliak. De råder over avansert teknologi, kjører rundt i svevebiler, er avhengige av KI og holder seg med en form for androider – bioter — som gjør alt trivielt arbeid, slik at modikene kan leve en dekadent luksustilværelse med mye festing og rus.

Reiged havner hos Eilekewaki, en nærmest overjordisk vakker kvinne, som tilhører det absolutt øverste sjikt av herskerne i Eleka Wando. Han blir hennes slave og sex-leketøy, og plasseres i det som benevnes som en kennel. Reiged er Eilekewakis «hund». Klasseskillene og rasismen på Lagaliak er dermed så grelle at det gjør vondt. Samfunnsordenen er at modikene skal herske. Natulene har begrenset frihet og må betale skatt til modikene, noe biotene sørger for at blir inndrevet. Opprør fra natulene side kommer ikke på tale. Til det er modikene for sterke og teknologisk avanserte. KI’en opererer gjennom såkalte mek’er som overvåker alt og planlegger det meste. Så spørsmålet er hvem som til syvende og sist trekker i trådene, KI’ene eller modikene?

Selv om Reiged så å si er Eilekewakis slave, oppstår det etter hvert et tett bånd mellom dem. De drar på lange løpeturer sammen i den storslagne naturen på Lagaliak, og hun inkluderer ham, deler mye innsikt i livet som modik og maktkampen i de øverste sjikt Eleka Wando.

Verdensbyggingen i Myhres roman er omfattende, grundig og detaljert. Helt ned på språknivå, faktisk, framstilt gjennom at natulene snakker en form for radikalt eller dialektpreget bokmål. Modikene taler stivt og formelt dansk (!), noe som også blir temmelig latterlig. Andre natuler snakker vestnorsk dialekt, noen til og med svensk. Det finnes en rekke oppdiktede navn på planter og dyr: Kritter er en omskriving av krøtter, det finnes kananiner, revaler og karoker.

Hell og lykke i Agadan er også en veldig dynamisk fortelling. Verdenen og maktforholdene er uforutsigbare og vekslende, i spillet mellom de forskjellige nasjonene og samfunnsklassene på Lagaliak, mellom KI’en og modikene. Også på det personlige plan er det mye dynamikk og sterke følelser. Reigeds forhold til Eilekewaki utvikler seg, og det oppstår en slags gjensidig avhengighet og dyp samhørighet mellom dem, på tross av herre-tjener-relasjonen. Forholdet mellom dem er rart, skrudd og fascinerende. Eilekewaki blir etter hvert så begeistret for og knyttet til Reiged at hun vil gjøre ham til en modik, noe som er mulig for noen ytterst få utvalgte gjennom implantater og kroppslig modifisering. Dermed oppstår det også en identitetskrise i Reiged. Han som trodde han var en jordnær landsbygutt, og bare ville vende tilbake til småkårslivet han er vant til, begynner nå å se for seg et nytt liv med mye makt og innflytelse som modik. Det er et stort dilemma som rir ham gjennom den siste tredjedelen av romanen. I tillegg er han utsatt for så mye påvirkning, både av Eilekewaki og KI’er, mye gjennom bilder og modiker som kan lage holografiske kopier av seg selv. At han aldri kan være sikker på om det han ser og hører er virkelig eller KI-generert, er jo en speiling av vår egen tid. Det gjør Reiged forvirret og til tider handlingslammet, og det blir etter hvert i større grad ytre hendelser framfor ham selv som driver handlingen fram.

Mot slutten av fortellingen åpenbarer det seg også en gudelignende instans, en slags KI det også. Den viser seg for Reiged i to visjoner og har en annen fortelling om menneskeheten og Lagaliaks historie. Det snur opp- ned på mye, både i Reiged og ute i samfunnet, i en ny dynamisk vending, uten at det føles som et deus ex-machina-grep.

Alt i alt ble jeg veldig innlevd i Reigeds skjebne mer enn 20 000 år fram i tid på en terraformet planet, og hadde en flott leseropplevelse. Det betyr ikke at Myhres roman er uten svakheter. Alle vendingene og en litt rastløs innføring av nye elementer, flere varianter av KI, komplekse maktforhold osv., gjorde at den i siste halvdel føltes noe overlesset. Her er også mange gjentakelser, og litt innstramming tenker jeg kunne vært på sin plass.

Ved siden av Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen har jo Øyvind Kvernvold Myhre vært en nestor i norsk science fiction i en mannsalder.  At han kommer med en ny science fiction-roman er en begivenhet i seg selv. På bloggen Øyvinds globb skriver han at ingen av de store forlagene har vært interessert i å gi ut den nye romanen hans. Ikke vet jeg noe om hva som ligger bak det. Jeg er redd det sier noe om manglende kyndighet overfor science fiction i norske forlagsredaksjoner. For når det gjelder litterær kvalitet og sjangerbevissthet for science fiction, så holder han virkelig mål. Øyvind Kvernvold Myhre har skrevet en ambisiøs, veldreid og spennende science fiction-roman av den – positivt ment – gamle skole, og det er flott å se den klassiske arven holdes i hevd i en rik norsk og nordisk språkdrakt. Tor Åge Bringsværd har jevnt og trutt gitt ut bøkene sine på Cappelen Damm. Det samme gjelder Gro Dahle sine science fiction-romaner Tolv lysår og Oransjeriet. Samlaget har gitt ut Tore Kvæven sine militære framtidsromaner i Raudt støv-serien. Øyvind Kvernvold Myhre er ikke noe dårligere, snarere tvert imot, i mine øyne. Så å takke nei til å utgi Hell og lykke i Agadan er en overseelse. Og jeg tenker at et stort forlag med mange gode lesere tilknyttet redaksjonene kunne bidratt til innstramming og opprydding, den siste finpussen. Samt en bedre distribusjon og markedsføring.

Hell og lykke i Agadan er gitt ut på indie/selvpublisering-forlaget Kolofon. Omslaget er KI-generert og «hjemmesnekret» og yter kanskje ikke kvaliteten på teksten rettferdighet. På den annen side er jo en KI-generert forside helt i tråd med en sentral motivkrets i romanen. Myhre ser i det hele tatt ut til å ha satt seg mye inn i hva KI-teknologi kan innebære, noe romanen implementerer og gir et skremmebilde av. På bloggen sin spår han at singulariteten – altså at KI blir selvbevisst og utenfor menneskenes kontroll – vil inntreffe allerede rundt 2050.

Tilbake til forsiden > Den engere krets