BEN SMITH: DOGGERLAND (4th Estate, 2019)

En eldre skral mann og en ung mann eller gutt (han kalles bare «the boy» i boka, og vi får ikke vite hvor gammel han er) jobber og bor på en rigg i Nordsjøen. Nærmere bestemt på Doggerbanken, det som tidligere var Doggerland, som knyttet de britiske øyer sammen med det europeiske kontinentet, før en brå havstigning for nærmere 8000 år siden la det under vann. 

Den framtidige Doggerbanken er en eneste gigantisk havvind-park, og de to hovedpersonene jobber med å vedlikeholde vindmøllene. Det er et Sysifos-arbeid. Den ene vindmøllen etter den andre svikter, og strømproduksjon er stadig synkende. Selskapet som driver anlegget ser ikke ut til å bry seg så mye, verken om sviktende produksjon eller arbeidernes ve og vel. En gang imellom får de to riktignok besøk av et forsyningsskip, og den eneste de har kontakt med utenom hverandre er båtføreren på forsyningsskipet. De lever på sporadiske forsyninger av dårlig hermetikk som de varmer i mikroen, har det alt i alt helt forferdelig, men kan ikke slippe unna. Den ene båten de har til rådighet, er elektrisk og har ikke nok batterikapasitet til å nå land.

FAR OG SØNN
Doggerland har også en sterk far-sønn-tematikk. Gutten har arvet jobben etter sin far, som ifølge den gamle bare ga opp eller stakk av. Av den pratsomme båtføreren på forsyningsskipet får gutten greie på at faren drev og bygde om en båt til å flykte i. Den har han gjemt unna et sted. Gutten begynner å lete etter farens båt, saumfarer hver eneste vindmølle med livet som innsats i allslags vær, til han omsider finner den. Er faren kanskje i live? Kan gutten sette i stand båten og selv unnslippe?

Dette er Ben Smiths debutroman. Den har vært beskrevet som noe av en mellomting mellom Cormack McCarthys Veien og Samuel Becketts tekster. Det får jeg ikke helt til å rime. Veien er en reise, en vandring, Doggerland er mye stillstand. Riktignok er det noe beckettsk med de mutte og sære dialogene mellom to personer som for lengst har gått lei hverandre og ikke kan slippe unna hverandre, litt som Vladimir og Estragon i Mens vi venter på Godot, og det meningsløse arbeidet de bedriver er jo et typisk absurdistisk motiv. Språklig er det imidlertid ikke mye beckettsk å spore hos Smith. Der Beckett i stadig større grad i sine seinere verker eksperimenterte med språket, er Doggerland helt streit og nøktern.

Doggerland står sterkt på egne bein som en dyster, fortvilende og original framtidsroman. Det postapokalyptiske kommer gradvis tydeligere fram utover i romanen. Gutten fisker, men får aldri noe. Han kommer over noen kart som viser en kystlinje i ferd med å forvitres på grunn av havstigning. Det er knapt noe båttrafikk på havet. En dag kommer horder av maneter drivende. Det er så å si eneste liv i havet. Dette er sterke indikasjoner på klodens skrøpelige tilstand. Den gamle mannen ser ut til å være klar over dette. Han er ikke interessert i å flykte, tenker at de kanskje tross alt har det bedre ute på riggen i forhold til hva som kan vente i land. Og han finner en viss trøst å tråle etter gamle skatter på havbunnen med håndholdte nett og i hjemmebrenten han destillerer av kjølevæske til generatorer.

VERKTØY OG VÆR
Noe av det beste med romanen er detaljrikdommen i skildringen av det daglige strevet med å vedlikeholde vindmøllene. Om ikke forfatteren selv har bakgrunn som mekaniker, har han gjort vanvittig god research. Her er nitide beskrivelser av diverse innretninger; elektriske, mekaniske og digitale, verktøyene, oljer og kjemikalier som benyttes og arbeidsprosedyrer. Av rust, korrosjon og muggdannelse. Like imponerende skildres vær og vind, himmel og hav. Sjelden har jeg lest så sterke og sublime skildringer av storm og uvær.

Doggerland er altså en temmelig monoton roman. Den ene dagen er lik den andre. Det er en masse venting og tomt tidsfordriv, som å spille biljard på et skakt bord med en brukket kø og bare noen få kuler igjen. Side opp og side ned med ørkesløse gjøremål og meningsløse dialoger mellom gutten og den gamle mannen. Total mangel på framdrift, lenge også dramaturgisk. Det høres kjedelig ut, men i mine øyne er det helt i tråd med romanens premiss, en skildring av to forlatte, avsondrede mennesker i en skremmende dystopisk eller post-apokalyptisk framtid. Monotonien gjorde at jeg som leser virkelig kjente det på kroppen.

Jeg er klar over at Agnes Ravatn nylig kom ut med en roman med tittelen «Doggerland». Jeg har ikke lest romanen hennes, men ser av omtalene at det dreier seg om en forlagssatire, så det skal ikke være mulig å forveksle de to. Ben Smiths Doggerland ble kortlistet til The Guardians Book of the Year i 2019. At ingen norske forlag har plukket den opp og fått den oversatt, er i mine øyne en overseelse. Det er noe norsk, vestnorsk, ved den også: Oljeriggen er byttet ut med en havvind-rigg og oljeplattformene med vindmøller. Doggerbanken er i vårt nærområde. Det er hermed spilt inn, for dette var for meg en fjetrende leseropplevelse som har sittet i kroppen lenge etterpå.
  
Tilbake til forsiden > Den engere krets