Stephen Baxter: Proxima, Gollancz 2013

Året er 2166 og det er bekreftet at Proxima C, vår nærmeste nabostjernes tredje planet, drøye fire lysår unna, har en jordlignende atmosfære, vann, flora og fauna og alt som trengs for å være koloniserbar. Det er Stephens Baxters roman Proxima sitt sentrale novum. Et annet novum romanen ikke kunne vært bygget uten, er oppdagelsen av et nytt materiale eller grunnstoff under Merkurs overflate — såkalt «kernel». Stoffet er sjeldent, gåtefullt, men det har i alle fall den egenskapen at det kan benyttes som drivstoff i romskip, så potent at et kernel-drevet romskip kan oppnå 40% av lysets hastighet. Det gjør det mulig å nå fram til Proxima Centauri på få år.

Jeg hadde lenge hatt Stephen Baxter (f. 1957, England) på radaren. Han er ikke en forfatter mange snakker om, i alle fall ikke i science fiction-kretser her på berget. Men han er en ringrev av en SF-forfatter, prisbelønt og nominert til flere av de store prisene. Han har også samarbeid med Arthur C. Clarke og Terry Pratchett på CV’en. Han har gitt ut verker i flere velprøvde undersjangere: Rom-opera, hard SF, alternativ historie og post-apokalypse. I det hele tatt et uhyre sjangerbevisst og mangslungent forfatterskap som teller mer enn tjue titler siden debuten med romanen Raft i 1991.

Det som gjorde at jeg gikk for akkurat Proxima, var at det åpenbart ikke var en romopera — en undersjanger jeg har slitt litt med fordi de gjerne blir så ekstremt spekulative, overlessede og ofte mister enhver bakkekontakt. Proxima ga inntrykk av ha noe Kim Stanley Robinson ved seg, hvis Mars-trilogi og generasjonsskip-roman Aurora er blant mine favoritter. Samt en handling lagt til en ikke altfor fjern framtid, solid hard-SF, og kolonisering av en eksoplanet som et hovedmotiv, en trope som har vist seg temmelig levedyktig uten å henfalle til en klisjé, spesielt i vår tid hvor det stadig oppdages nye eksoplaneter som både gir næring til fantasien og gjør en potensiell kolonisering en tøddel mer plausibel.

Proxima C og kernel, premissene er lagt. En ekspedisjon utrustes for å kolonisere planeten, kjærkomment og håpefullt for menneskeheten, ettersom jordkloden er i elendig forfatning på grunn av en langt kommen klimakrise. Tropiske og subtropiske soner en blitt ulevelige og flere av de store metropolene ligger under vann på grunn av havstigningen. Store deler av befolkningen er flyttet nordover til arktiske soner, som Canada og Alaska. Et framtidsrealistisk scenario vi er på fullt fart mot.

Har vi hørt det før? Ja, definitivt, i alle fall vi som leser en god del SF. Hva er det da som gjør at jeg holder Proxima som en av de beste romanene jeg har lest med tropen kolonisering av en annen planet som hovedmotiv? Jeg tror det har med forfatterens grunnholdning å gjøre. Han er grundig, han tar seg tid, som en svært dyktig og nøyaktig håndverker som i tillegg har en visjon som gjennomsyrer hele verket. Språket i seg selv er ikke noe å gi så veldig mye kred for. Vi er ikke på Ursula K. Le Guin-nivå, som får sagt så mye med få ord, er god med undertekst og til tider poetisk. Ikke noe sånt hos Baxter. Språket i Proxima er referensielt, på grensen til flatt og til tider nesten overforklarende. Likevel er det mye show her, sceniske framstillingen som er detaljrike og levende og med folk som agerer.

Men det mest imponerende hos Baxter er verdensbyggingen. Jeg har sjelden sett på maken! Proxima C og kolonistenes daglige strev, nysgjerrighet og undringsfølelse på en fremmed klode skrives fram så jeg virkelig føler jeg er der sammen med dem.

Proxima Centauris tredje planet er slett ikke noen jordklode 2, men ganske annerledes. Den dreier ikke om sin egen akse og vender derfor, i likhet med vår måne mot Jorda, samme side mot sola hele tida. Sola, Proxima Centauri, står dønn stille på himmelen, det finnes ingen soloppganger eller solnedganger, bare en evig ettermiddag eller skumring. Proxima Centauri er en rød dvergstjerne som lyser svakere enn vår sol, en såkalt gul dverg. Dette, sammen med den stillestående solen, gjør at det ikke er noen skiller mellom dag og natt, noe som forstyrrer døgnrytmen, gir søvnproblemer og gjør det vanskelig for kolonistene å holde rede på tida. Geografien og topografien er levende og ikke minst vitenskapelig troverdig skrevet fram ut ifra parameterne om solen og solsystemets beskaffenhet og kjemiske sammensetning.

I tillegg skriver Baxter fint fram dyre-og plantelivet, eller kombinasjonen av det. De mer avanserte artene kolonistene støter på er en slags syntese mellom dyr og planter, liksom levende busker eller småtrær, som i sin levemåte minner litt om beveren. Det er bare en glimrende og plausibel kombo av et solid vitenskapelig fundament og forestillingsevne og fantasi!

Romanens hovedperson heter Yuri Eden. Han er med i en gruppe dømte og kriminelle som myndighetene bare velger ut eller tvinger til å bli de første kolonistene. Dette refererer jo til den britiske koloniseringen av Australia i vår historiske jordiske sammenheng. De første britiske bosetningene i Australia på slutten av 1700-tallet var straffekolonier, etter sigende opprettet for å lette trykket på overfylte britiske fengsler, men kanskje sannheten var at man bare ville kvitte seg med utskuddene ved å sende dem lengst mulig vekk en gang for alle?

Noe lignende har vi med å gjøre i Proxima. Yuri Eden, som har en tvilsom fortid som en slags samfunnsfiende, dumpes sammen med sju andre kolonister på et tilsynelatende tilfeldig sted på planeten. Så blir de overlatt til seg selv. De får ikke bruk for overlevelsesdraktene. Atmosfæren er jordlignende og ved hjelp av en allsidig medbrakt robot, kalt ColU, kan de omdanne råmaterialer til dyrkbar matjord. Det er fullt mulig å overleve.

I hoveddelen av romanen følger vi kolonistene, i en tidsperiode på 47 år, fra 2166 til 2213. Selv om de er i samme båt, klarer ikke kolonistene å samarbeide, egoismen og idiotien rår og det ender med bråk og drap. Snart er gruppen på åtte redusert til to: Yuri Eden og Mardina Jones. De to blir et par, «Adam og Eva». Hun blir gravid, og barnet som fødes og døpes Beth, blir det første mennesket født på en annen klode. Etter hvert tvinges de ut på vandring og støter på andre grupper av kolonister som de slår seg sammen med, og noenlunde velfungerende små samfunn blir smått om senn etablert.

Parallellt løper det en annen hoved-handlingstråd, i vårt eget solsystem, på Jorda, Mars, Merkur og asteroiden Ceres. I sentrum står forskeren Stephanie Kalinski og den svært avanserte Kl’en Earthshine. Stephanie er ekspert på kernel-teknologien som har muliggjort stjernereisen og koloniseringen av Proxima C. På jorden brygger det opp til storkonflikt mellom Kina og et slags framtidig FN. FN-landene vil ikke gi Kina tilgang til kernel- teknologien, noe som blir en hemsko i deres ønsker om å fortsette å utforske solsystemet og reise til andre stjerner. Kina har i flere tiår vært den ledende romfartsnasjonen og blant annet etablert kolonier på Mars. Nå truer de med verdenskrig dersom ikke FN vil dele kernel-teknologien. Men det er det eneste trumfkortet FN har. Konfliktene i vårt eget solsystem spisser seg til, og det brygger muligens opp til storkrig.

De to hovedtrådene, koloniseringen og kampen om kernel-teknologien, tangerer hverandre etter hvert, og det føles ikke søkt eller overlesset, som i altfor mange rom-operaer og svære, episke SF-romaner jeg har prøvd å lese. Denne er omfattende nok — 450 tettskrevne sider. Likevel hang jeg med og trivdes fra begynnelse til slutt.

Tematisk tar romanen blant annet opp momenter som menneskets overlevelsesevne, tilpasningsdyktighet og kampen for tilværelsen, i både liten og stor skala. I koloniseringsdelen enkeltmenneskene og familiens daglige strev for å tilpasse seg en annen verden, og i stor skala den evige kampen mellom stormaktene om tilgang på ressurser og teknologi, ikke bare på Jorda, men ekstrapolert ut i hele solsystemet og videre.

Stephen Baxters Proxima er en bok for den klassisk orienterte hard-SF-entusiasten. Baxter framstår som en nitid og solid håndverker av den gamle skole. Et åpenbart enorm sjangerbevissthet og belesthet gjør ham i stand til å sette sammen noenlunde velbrukte troper på nye og fruktbare måter. Når det gjelder verdensbyggingen av en fremmed planet er han i mine øyne i en helt egen liga! Liker du klassikere som Arthur C. Clarke eller Isaac Asimov, eller samtidige SF-forfattere som Kim Stanley Robinson eller Cixin Liu for den saks skyld, vil du temmelig sikkert komme på god fot med Stephen Baxters Proxima.

Proxima er den første romanen i en trilogi. Den neste boka i serien heter Ultima. De er begge tilgjengelige i bokhandlene og i bibliotek. Jeg tar gjerne en ny tur til Stephen Baxters univers og setter også Ultima på leselisten min.

Tilbake til forsiden > Den engere krets