Om Aniara, Orphans of the Sky og Non-Stop

I science fiction, som i krim og annen sjangerlitteratur, finnes det jo et stort antall troper. Flere av dem har utviklet seg til egne undersjangre. Det skjedde raskt i et litteraturhistorisk perspektiv, i sjangerens blomstringstid på 1950-70-tallet. Et eksempel på en slik trope er androiden — en menneskelignende robot, eller et kunstig framstilt menneske, som har røtter tilbake Golem-myten og Mary Shelleys Frankenstein.

Androidene er sterke protagonister eller antagonister i romaner som Philip K. Dicks Drømmer androider om elektriske sauer? (1968) og Kashuo Ishiguros Klara og solen (2021), filmer som Ex Machina (regi: Alex Garland, 2014) og østerrikske The Trouble With Being Born (regi, Sandra Wollner 2020). I norsk sammenheng spiller androider, kalt biomater, en viktig rolle i Bing&Bringsværds TV-serie Blindpassasjer (1978). Cathrine Knudsen har bidratt med en riktig god novelle om en omsorgs-androide i den norske science fiction-antologien En strek gjennom tyngdekraften (2021)

Man kan nesten snakke om at vi nylig har hatt en androide-bølge i fantastisk litteratur, som minner om vampyr-bølgen for ti til tjue år siden, der romanen La den rette komme inn av svenske John Ajvide Lindqvist er et høydepunkt.

GENERASJONSSKIPET
En annen gjenganger blant tropene og en av mine favoritt-troper/ undersjangre innenfor SF, er generasjonsskipet. Tek-millardærer og oligarker som Jeff Bezos og Elon Musk drømmer jo om henholdsvis å bygge gigantiske selvforsynte romstasjoner i bane rundt jorden og å kolonisere Mars, terraforme den til planet B. Generasjonsskipet som en tredje mulighet, er det ingen av dem, eller noen andre tek-milliardærer, som ser for seg, så vidt jeg vet. Men det kan i likhet med Mars eller romstasjoner være en plausibel mulighet for menneskehetens overlevelse etter katastrofen. Det kan frakte oss til en beboelig planet, om vi skulle oppdage en sådan. Slik har i alle fall en rekke science fiction forfattere tenkt.

Hva er egentlig et generasjonsskip slik det framstilles i SF? Det ligger jo i ordet. Premisset er jo at vi ikke utvikler teknologi som gjør at vi kan reise med hastigheter tilnærmet lysets. Dermed vil en stjernereise på kanskje fem til femten lysår til et annet solsystem ta tid – generasjoner. De som eventuelt når målet vil være tipp-tipp-tipp-tipp-tipp osv.-oldebarna til de som reiste ut. Kolonistene vil dermed være født og vokse opp på romskipet. Jorda vil bare være en fjern – og kanskje mytologisk/ legendarisk forestilling for dem. På en reise i en lukket verden som kanskje varer i århundrer vil menneskeheten forandre seg. På hvilken måte?

Det mest nærliggende, og nordiske, eksemplet på en generasjonsskips-fortelling er svenske Harry Martinsens episke diktsyklus Aniara (1956). Den svenske forfatteren Lars Jakobson stiller imidlertid i essayet «Om bord på de stora skeppen» i antologien Stjärnfall (Bonnier Essä 2003) spørsmålet om Aniara i det hele tatt kan regnes som science fiction. Jakobson viser heller til amerikanske klassikere som Robert Heinleins Orphans Of The Sky (mulig norsk oversettelse: «Himmelrommets hittebarn») (1963) og Samuel R. Delanys The Ballad of Beta-2 (1965) – om en hel flåte av romskip som reiser ut for å kolonisere en annen planet — som fullblods science fiction med tropen generasjonsskip. I essayet skriver Jakobson blant annet:

«Om SF er det møjligas litteratur, kreativt bejakande, om SF handlar om allt det som kan hända, men (ennu) inte har gjort det, då har, som jag ser det, Aniaras grundhållning, mycket lite med SF att göra (…) Att det fins et stort skepp under gång mot de interstellara djupen både i Martinsons Aniara och i Heinleins Orphans of the Sky är på det hela taget det enda som de två texterna har gemensamt.»

Utsagnet er i høyeste grad diskutabelt, men resonnementet interessant. Hvor går grensen for hva som er science fiction og ikke? Grensen er nok svært flytende, og det er selvfølgelig uenighet om hvor den går. Ursula K. Le Guin og Margaret Atwood har for øvrig vært inne på noe av den samme problematikken i relativt vennskapelige diskusjoner om hva som definerer (god) science fiction.

Når det gjelder Aniara, vil jo de fleste av oss oppfatte den som trygt innenfor science fiction-sjangeren. Den foregår i framtida, livsgrunnlaget på Jorda er ødelagt etter en atomkatastrofe; den er post-apokalyptisk. Aniara har elementer som stjernereisen i et generasjonsskip, håpet om å nå en annen planet menneskeheten kan kolonisere, en avansert datamaskin kalt Miman, og et etter hvert dystopisk samfunn om bord.

Når det gjelder tropen/ undersjangeren generasjonsskip deler jeg absolutt Jakobsons begeistring for og vurderingen av Orphans of the Sky og The Ballad of Beta-2 av Samuel R. Delany som helt sentrale klassiske verk og fullblods science fiction.

Robert Heinleins Orphans of the Sky var en av de aller første SF-romanene jeg leste, som 14-åring, på engelsk (den er jo i det dessverre ikke oversatt til norsk), noe som sterkt bidro til at jeg ble hektet på sjangeren og gikk opp to skolekarakterer i engelsk. Jeg var, i motsetning til dagens ungdom, som via nett og dataspill tilegner seg engelsk allerede på barneskolen, temmelig hjelpeløs i engelsk i den alderen. Så jeg måtte virkelig jobbe meg gjennom Heinleins roman ved hjelp av ordbok. Foruten at jeg forbedret engelsken og ble fascinert av SF, lærte det meg tålmodighet og utholdenhet som leser, og ikke minst en tidlig erfaring med at lesing ikke bare var underholdning, men også kunne innebære et visst monn av arbeid (som ga betalt i form av mer refleksjon og en dypere opplevelse.)

GRAVITASJON
Åpningsscenen i Orphans of the Sky må være blant de beste noensinne i SF – romaner. Hovedpersonen Hugh Hoyland og kompanjongene Tyler og Mahoney sin hjemtur fra en oppdagelsesferd til de øvre dekkene/»etasjene» i det gigantiske romskipet Vanguard, skildres slik (min oversettelse):

«Han snudde seg og gled baklengs mot luken, den de var kommet opp gjennom til dette nivået. Han brydde seg ikke om stigen, men skrittet rett ut i åpningen og svevde sakte ned til dekk 15, med Tyler og Mahoney rett bak. En ny luke ga tilgang til neste dekk. Ned, ned, ned og enda lenger ned falt de, ti- tolv dekk, alle stille, dunkle og hemmelighetsfulle. For hver gang falt de litt raskere, landet litt hardere. Mahoney protesterte til slutt.
   «Kan vi ikke klatre ned det siste stykket, Hugh. Jeg fikk vondt i føttene av det siste hoppet»
   «Ålreit. Men det vil ta mye lenger tid. Hvor langt er det? Noen som har holdt tellingen?»
    «Vi har omtrent sytti dekk igjen til vi er nede i jordbruksområdet,» svarte Tyler.

Sammenlignet med fullblods SF-fortellinger som Heinleins roman eller Delanys Ballad of Beta-2 er Aniara statisk, mener Jakobson. Derfor ikke reell science fiction. Hos Heinlein og Delany er framtidsverdenene dynamiske. Hierarkier endres, grupper oppstår og løses opp, verdensbilder splintres , som i scenen i Orphans of the Sky der protagonisten Hugh Hoyland for første gang ser stjernehimmelen og forstår at generasjonsskipet han befinner seg ombord på, ikke er hele verden, men et fnugg i universet. På vei hvor? Og hvorfor?

Ombord på Aniara forblir derimot den opprinnelige samfunnsordenen uforandret, påpeker Jakobson. Chefone, goldonderens (generasjonsskipets) despotiske kaptein, beholder makten i hele den 24 år lange romreisen. Piloten Isagel, matrosen Daisy Doodi og mimaroben (KI’en) har de samme statiske rollene hele veien, eller i alle fall til noen av dem forsvinner. Det fødes ingen barn. I sang 41, som bærer tittelen «Barnet», fødes det riktignok et barn, men det er dødfødt. SF er i sitt vesen dynamisk, og Jakobson sidestiller heller statiske Aniara med samtidige romaner som William Goldings Fluenes Herre (1954) og Nevil Shutes På stranden (1957) i en kategori han kaller «mainstream framtidsskildringer.» Dette er både spissfindig tenkt og bunner i en enorm belesthet og forståelse for de grunnleggende konseptene og holdningene i det han mener er reindyrka SF. For en som ikke er like djupt inne i materien, kan det framstå som om Jakobson opererer med en altfor smal og elitær definisjon av SF. Men om Aniara kan defineres som ekte SF eller ei, er den et originalt og vakkert diktverk som uansett vil bestå som en av de beste som bærer fram tropen/undersjangeren generasjonsskip.

NON-STOP
Orphans of the Sky (1963) fikk en mer enn verdig oppfølger i Brian Aldiss’ Non-Stop (1958). Men hold an! — hvordan kan en bok som kom ut i 1958 være en oppfølger til en som ble utgitt fem år senere? Snakker vi om en science fiction-messig tidsforskyvning her? Neida, det hele er plausibelt: Orphans of the Sky ble utgitt som roman i 1963, men de to hoveddelene den består av, Universe og Common Sense, ble publisert som to separate langnoveller i tidsskriftet Astounding Science Fiction så tidlig som i 1941, henholdsvis mai og oktober. Det er ingen tvil om at Brian Aldiss (1925-2017) må ha kjent til disse da han skrev Non-Stop. Det er ikke utenkelig at han leste Heinleins noveller allerede som 16-åring, da han var som mest mottakelig. I et intervju i Locus, et magasin om fantastisk litteratur i 2001, sier han: «After all, that first novel of mine, Non-Stop, is directly attributable to Heinlein. His Common Sense seemed to me such a good story, but bereft of any human feelings. I thought long about that story, and then I thought how wonderful it would be to write about a spaceship in which people have been imprisoned for generations and to put in something of the human feeling?»

Det er ganske sterkt å si at Orphans of the Sky, eller den siste delen av den, Common Sense, er «bereft of any human feeling». Det er riktignok langt ifra en roman som vektlegger det emosjonelle og relasjonelle, men først og fremst en hard-SF-roman, preget av action, «stamme»-kriger og ikke minst en nesten desperat nysgjerrighet og higen etter å avdekke generasjonsskipet Vanguard dets hemmeligheter. Og nysgjerrighet er da en grunnleggende menneskelig følelse og egenskap.

Nei, vi kommer ikke særlig dypt inn i følelseslivet til de to (eller tre …?) hovedpersonene, den smarte, nysgjerrige og dynamiske unge mannen Hugh Hoyland, som vel må sies å representere en tekno-optimistisk og just-do-it-mentalitet som rådet i USA i første halvdel av forrige århundre, som førte fram mot måneferdene, men gikk på en smell i og med nederlaget i Vietnam, kan en si. Den andre hovedpersonen er Joe-Jim, en siamesisk tvilling og mutant, med to hoder, to viljer og bevisstheter som deler én kropp. To fascinerende hovedpersoner som bidrar til en viss originalitet og som gjerne trekkes fram som noe av det oppsiktsvekkende og originale ved romanen. En viss dynamikk og humor oppstår i diskusjonene mellom de to, men de blir etter hvert forutsigbare.

Joe-Jim leder en befolkningsgruppe ombord på Vanguard — mutantene, som reker omkring i de avsidesliggende øvre dekkene med lav gravitasjon. De lider under en konstant skral tilgang på næring, er «villmenn» som må spise alt de kommer over, også hverandre. De er hatet og fryktet av den mer siviliserte delen av befolkningen ombord, i  jordbrukssamfunnet på de nedre dekkene, der gravitasjonen er sterkere.

Når Joe-Jim står overfor dilemmaer — som for eksempel når de må ta stilling til Hugh Hoylands forslag om at de skal samarbeide for å vekke det døde generasjonsskipet Vanguard til live igjen, dermed gjenoppta reisen mot ekspedisjonens mål, stjernen Alfa Centauri og en muligens beboelig planet – er de alltid uenige, med Joe som den proaktive og Jim som den skeptiske. Diskusjonen ender nesten alltid med at Joe vinner, og Hugh Hoyland får oppslutning for planene sine. «The american spirit» vinner og driver handlingen framover.

NY BØLGE

Jeg leste som sagt Orphans of the Sky i svært ung alder. Jeg syntes den var spennende, fascinerende, brutal og den ga meg en sterk og fruktbar undringsfølelse. Da jeg nylig leste den på nytt, syntes jeg ikke den hadde tålt tidens tann og var sakket akterut i forhold til SF-sjangerens raske utvikling i 1960-70-årene, ikke minst det som ble tilført gjennom den britiske bølgen og soft SF, til dels et opprør mot de tekno-optimistiske «gutteromsromanene» Heinlein m.fl. skrev i forlengelsen av.

Den nye bølgen vektla mer det emosjonelle og var i større grad tuftet på «myke» vitenskaper som psykologi, sosiologi, filosofi og lingvistikk. Nettopp Brian W. Aldiss var en av frontfigurene i den britiske bølgen. I lys av dette var hans reaksjon på Orphans of the Sky som «bereft of any human feeling» rimelig og logisk. På tross av svakheter som at den er litt enkel actionpreget, at hovedpersonene Joe-Jim og Hugh Hoyland er grunne og endimensjonale, at plotet er lite veldreid og uspennende i og med at poengene spilles ut med en gang, slik at dramaturgien blir flat og forutsigbar, må Orphans of the Sky regnes som en bauta og en pilot for konseptet/tropen/undersjangeren generasjonsskip. De to novellene/romanen bringer og frisker opp flere eldre idéer og innfører et knippe nye i en tross alt helstøpt fortelling.

Brian W. Aldiss var blant dem som så både dette og svakhetene og ble inspirert til å utvikle konseptet: « (…) how wonderful it would be to write about a spaceship in which people have been imprisoned for generations and to put in something of the human feeling» (SF- studies: Fredric Jameson –  «Generic Discontinuities in SF: Brian Aldiss’ Starship», 1973)

TIDENS TANN

Det er rimelig å anta at Orphans of the Sky kickstartet Aldiss’ forfatterskap. Non-stop (1958) er hans debutroman. Den ble for øvrig også utgitt med tittelen Starship i USA. Lyktes unge Aldiss med å videreføre Heinleins konsepter og gjøre dem mer emosjonelle? Ja til det første, delvis nei til de andre.

Etter å ha gjenlest begge disse ikoniske generasjonsskipromanene lander jeg på at Non-Stop er en mye bedre roman enn Orphans of the Sky. Etter å ha nylest noen av Heinleins bøker opp gjennom årene, opplever jeg at noen av dem faller litt igjennom i forhold til dagens nivå og i forhold til mye kvalitets-SF fra 1980-tallet og framover, noe han slett ikke er alene om når det gjelder flere lovpriste og bestselgende utgivelser fra den såkalte gullalderen. Men Heinleins romaner er fulle av briljante scener, passasjer og idéer. Han skal ha all ære for at han i en mannsalder var en ekstremt viktig idé-generator til sjangeren. Det var med rette han levde opp til tittelen «The dean of science fiction» – «science fiction-sjangerens fakultetsleder».

Non-Stop/Starship har derimot, i mine øyne, tålt tidens tann veldig godt, er i det hele tatt blant de beste, mest spennende, knallgodt plottede og tankevekkende SF-romanene jeg har lest, med tropen generasjonsskip som den bærende. Det skyldes for det første språket, som er rikere, mer nyansert og detaljert enn i Orphans of the Sky. Fortellerteknikken og dramaturgien er på et helt annet nivå enn Heinlein sin forløper.

I Orphans of the Sky avdekkes det meste tidlig, og plotet dreier rundt maktkampen mellom de forskjellige klanene på Vanguard, før romanens dramaturgiske nerve kun tuftes på om det finnes en måte å unnslippe det degenererte krigsherjede generasjonsskipet på. Aldiss operer med et mye mer avansert plot. Non-Stop er i mye større grad et mysterium. Spørsmålene vi brenner etter å få svar på innebærer en mye mer dynamisk dramaturgi: Hvordan skal de forstå de gamle manualene og plantegningene de finner fragmenter av og de gamle mytene som verserer på folkemunne? Hvem er disse Gigantene som flere har observert og som Roy Complain også får et glimt av ganske tidlig i romanen. Han blir tatt til fange av dem — for så å slippes fri uten at han skjønner hvorfor. Har presten Marapper rett i at Verden er et gigantisk bevegelig skip? Er Marappar en fantast eller til å stole på? I så fall; hvor er skipet på vei?

Begge romanen har handlekraftige, nysgjerrige og derfor drivende hovedpersoner, men der Aldiss lykkes så mye bedre enn Heinlein, er i valg av perspektiv. Hos Heinlein blir mye forklart av en fortellende stemme, mens vi i Non-Stop som leser holdes nede på samme nivå som hovedpersonen Roy Complain, dermed opplever og utforsker verden gjennom ham, fra kona hans blir kidnappet av villmenn og kjøttprisene er blitt så lave at det ikke lenger lønner seg å jakte, slik at tilværelsen hans i leiren blir meningsløs og han griper sjansen til å komme seg vekk, utforske, se om det finnes muligheter for en bedre tilværelse der ute et sted. Når presten Marapper verver mannskap til en ekspedisjon han har planlagt, griper Roy Complain muligheten. Det blir en reise med en spennvidde og oppdager-nerve på nivå med de mest ambisiøse fantasy-romaner, men i et mye mer konsist format, i og med at verden er begrenset av romskipets skrog. Og vi får ikke før ganske seint i romanen vite at «verden» er et generasjonsskip.

Min tanke er at Aldiss lykkes svart godt med nesten alt, bortsett fra det emosjonelle som han nettopp mente var en mangel i Orphans of the Sky. Også i Non-Stop er det mye brutal og primitiv maskulinitet, kampscener og vold. Den romantiske relasjonen mellom Roy Complain og Vyann, en kvinnelig offiser fra Forut, skipets «bro», er åpenbart skrevet inn for å tilføre noe mer relasjonelt og emosjonelt, et element av romanse. Men Vyann forblir en klisjé og det er blant romanens svakere partier. Det gjør ikke meg så veldig mye. Jeg leser kanskje SF nettopp for å få et avbrekk fra emosjonaliteten som bærer så mange realistiske romaner, det være seg parforhold, forhold til en psykisk syk forelder, til en avdød far en aldri fikk tatt et oppgjør med osv. Jeg leser like gjerne for å trene fantasimusklene som empatimusklene, for å si det sånn.

En roman som Non-Stop tilfredsstiller til de grader mange av de leser- forventningene jeg har til science fiction: Det å bli tatt med til en annen verden som speiler eller står i relieff til vår egen. En sann undringsfølelse i og med at jeg får være med på å utforske en svært fremmed, farlig og gåtefull verden.  Samt et realt hakeslepp når jeg, sammen med Roy Complain mot slutten får vite hvordan det hele henger sammen, jeg får så å si være der sammen med ham når hele verdensbildet hans blir splintret. Det finnes ennå en flik av tenåringsleseren igjen i meg, helt blasert er jeg heldigvis ikke blitt.

Det er mange grunner til at generasjonsskipet er en velbrukt men antakelig ennå ikke oppbrukt SF-trope. Den fungerer som et stort akvarium eller laboratorium for det menneskelige, innrammet, som i et titteskap-teater. Den er en utmerket analogi for vår egen klode, naturen og menneskehetens ferd gjennom tid og rom, min og din og vår ensomhet og ubetydelighet i Universet, noe også den norske spekulative forfatteren og lederen i Forfatterforeningen, Bjørn Vatne, er inne på i essayet «Selv om jeg vet at den er løgn, fortsetter jeg å bygge min egen skrivemyte». (Morgenbladet 8. juli 2022). Essayet er skrevet som et svar på en redaksjonell utfordring om å «trekke fram en litterær, skapt verden som har gjort inntrykk og kan si oss noe om vår egen virkelige verden». Vatne skriver innsiktsfullt og entusiastisk om nettopp Non-Stop av Brian Aldiss som en skjellsettende leseropplevelse som har gjort dette for ham.

Idéen om et generasjonsskip som blir overlatt til seg selv og befolkningen om bord degenererer til mer primitive samfunnsformer, er selvsagt også benyttet i en rekke andre verker, også film. Filmen Pandorum (2009), som fikk svært blandede kritikker, er et eksempel. Aniara er ganske bra filmatisert (2018), selv om bokas poesi aldri lar seg oversette til et bildemedium.

Så vel Orphans of the Sky, Non-Stop og Aniara er marerittfortellinger om generasjonsskip, ikke minst Aniara, som jo kommer ut av kurs helt i starten av ferden, slik at skipet i praksis blir en sarkofag, og vi blir vitner til menneskehetens tragiske endelikt. Det kan vel ikke bli mer skrekkelig og dystert enn det. I de to andre er det tross alt glimt av håp mot slutten.

Det finnes også heldigvis virkelig gode, mer håpefulle generasjonsskips-romaner. Her er i alle fall et par tips: Kim Stanley Robinsons Aurora (2015) og her hjemme Gro Dahles Tolv lysår (2021).

Tilbake til start og referansen til Musk og Bezos: Mars er et karrig, ugjestmildt og direkte helseskadelig sted som neppe lar seg terraforme overhodet, i alle fall ikke med teknologi vi kan være i stand til å utvikle de neste par århundrene. Jordsmonnet er giftig og strålingsnivåene skyhøye. Romstasjonene Jeff Bezos drømmer om og ber om amerikanernes skattepenger til å utvikle, er sannsynligvis dømt til å mislykkes fordi det neppe lar seg gjøre å frakte så mye masse ut i rommet. Guttedrømmene til tek-millardærene er håpløse, som diskutert i en artikkelen «Drømmen om Mars er et mareritt om død» av Dag Mostuen Grytli (Morgenbladet 17.august 2025.)

Om en annen tek-milliardær skulle lansere planer om å bygge et generasjonsskip i stedet, eller om f.eks. Musk skulle innse det er helt fåfengt å kolonisere Mars og endre planene sine, er det i alle fall mye inspirasjon og et vell av idéer — og advarsler, ikke minst — å hente i science fiction. Det beste er at vi prøver å ta vare på den kloden vi har.

_{Av Rolf Enger, 22.august 2025}

Tilbake til startsiden: Den engere krets