I en periode fra 1980-tallet fram til omtrent 2020 var Philip K. Dick en av de mest filmatiserte forfatterne uansett sjanger. Det begynte jo med ikoniske Blade Runner (1982), regissert av Ridley Scott – fritt basert på romanen Do Androids Dream of Electric Sheep (1968). (Flere utgaver på norsk, med to forskjellige titler: Livstyvene og Drømmer androider om elektriske sauer.) Siden fulgte kino-suksesser som Total Recall, basert på novellen We Can Remember It For You Wholesale, Minority Report, basert på langnovellen med samme tittel, samt TV-seriene The Man in the High Castle, basert på romanen med samme tittel, og Philip K. Dick’s Electric Dreams, en strømme-serie bestående av enkeltstående episoder basert på Dicks noveller. Dette er bare for å ha nevnt noe. Det er mye, mye mer. På Wikipedia finner du en noenlunde komplett liste over alle hans filmatiserte romaner og noveller.
Jeg er selvsagt begeistret for noen av Philips K. Dicks romaner, som Drømmer Androider om elektriske sauer og The Penultimate Truth (1964). Men han var også en ypperlig novelle-forfatter i SF-sjangeren. Nevnte Minority Report og We Can Remember It For You Wholesale, er geniale. En annen av mine favoritter er Second Variety (også den filmatisert som Screamers, 1995).
En rekke av romanene hans finnes i norsk språkdrakt. Dessverre er få av novellene hans oversatt, så vidt jeg vet. Kanskje enkelte i de klassiske norske antologiene på 70-80-tallet, men jeg har ikke oversikt.
Etter en lang periode med den ene filmatisering etter den andre, har det vært stillere omkring Dicks forfatterskap i de seinere åra. Mange tenker nok at han er velbrukt og oppbrukt, men jeg tror det finnes flere filmatiserbare skatter i forfatterskapet hans, ikke minst blant novellene.
Som et lite biprosjekt har jeg gjendiktet en av novellene hans: «Koloni» («Colony» fra samlingen A Handful of Darkness, 1955). Den kan tjene som en introduksjon til Dicks forfatterskap, smart plottet og svartkomisk som den er. Og det er som jeg ser det en snedig og riktig god variant av tropene kolonisering av en eksoplanet og hamskiftere. Det kan være den er oversatt til norsk tidligere, men jeg har ikke funnet den noe sted. Kanskje noen blant følgerne på denne bloggen vet? Det finnes sikkert noen norske «Dickheads» der ute, og jeg hører mer enn gjerne fra dere i kommentarfeltet. Det er virkelig vel verdt å holde Philip K. Dicks hevd i arv, og evt. introdusere ham for nye lesere, og her er et lite bidrag, min versjon av «Colony», og jeg ønsker god lesning.
PHILIP K. DICK «KOLONI»
gjendiktet av Rolf Enger
Major Lawrence Hall bøyde seg over det binokulære mikroskopet og finjusterte.
«Interessant,» mumlet han.
«Ikke sant? Tre uker på denne planeten, og vi har ennå ikke funnet noen skadelig livsform.»
Løytnant Friendly satte seg på kanten av laboratoriebordet, passet på å ikke komme borti skålene med bakteriekulturer.
«Hva slags verden er dette, egentlig? Ingen sykdomsfremkallende mikrober, ingen lus, ingen fluer, ingen rotter, ingen …»
«Ikke noe whisky og Red Light District.»
Hall rettet seg opp.
«Litt av et sted, ja. Jeg var sikker på at dette brygget skulle utvikle noe i stil med Terras eberthella typhi. Eller den martianske sandskruen. Men hele planeten er harmløs. Vet du, jeg lurer av og til på om dette er den Edens Hage forfedrene våre forlot?»
«Ble kastet ut av.»
Hall gikk bort til vinduet og betraktet landskapet utenfor. Han måtte innrømme at det var en tiltalende utsikt. Bølgende skoger og åser, i de grønne skråningene yrte det av blomster, endeløse vinranker, bekker og hengende mose, frukttrær, blomsterdekte åkre og innsjøer.
De hadde gjort alt de kunne for å ta vare på Planet Blå – det var navnet den hadde fått av det første rekognoseringsfartøyet, for seks måneder siden.
Hall sukket.
«For et område, ja. Jeg skulle ikke hatt noe imot å reise tilbake hit en gang.»
«Får Terra til å virke litt karrig.»
Friendly tok fram sigarettene sine, men la dem vekk igjen.
«Dette stedet har jaggu en rar påvirkning på meg. Jeg har slutta å røyke. Takket være hvordan det ser ut her. Det er så forbanna reint. Ubesudlet. Jeg er ikke i stand til å røyke eller slenge fra meg så mye som et papir. Jeg kan ikke oppføre meg som en slusk.»
«Sluskene kommer nok snart,» sa Hall.
Han bøyde seg over mikroskopet igjen.
«Jeg skal teste noen flere kulturer. Kanskje rekker jeg ennå å finne en dødelig mikrobe .
«Stå på.»
Løytnant Friendly hoppet ned fra bordet.
«Vi sees senere, så får jeg høre om du har lykkes. Det pågår en stor konferanse i Rom En. De er i ferd med å gi klarsignal til ledelsen om å sende ut den første gruppen kolonister.»
«Piknikere!»
Friendy flirte.
«Jeg er redd for det.»
Døren sto igjen etter ham. Støveltrampene hans ga gjenlyd nedover korridoren. Hall var alene i lab’en.
Han satt en stund og funderte. Til slutt bøyde han seg fram og fjernet glasset med prøven fra preparatholderen, valgte et nytt et som han holdt opp mot lyset for å lese av markeringen. Laboratoriet var varmt og stille. Sollyset strømmet inn gjennom vinduene og ned på golvet. Trærne utenfor beveget seg svakt i vinden. Han begynte å bli søvnig.
«Ja, piknikerne,» klaget han.
Han justerte glasset med det nye preparatet i holderen.
«Og alle er klare til å komme hit og hogge ned trærne, rive opp blomstene, spytte i vannene, brenne bort gresset. Uten at det finnes så mye som et vanlig forkjølelsesvirus som kunne …»
Stemmen hans sviktet. Sviktet fordi begge okularene på mikroskopet brått hadde slynget seg om halsen hans og prøvde å kvele ham. Hall rev og slet i dem, men de gravde seg ubønnhørlig inn i strupen hans. Stålspissene bet til som kjeften i en felle.
Han fikk slengt mikroskopet i golvet og spratt opp. Mikroskopet krøp lynraskt mot ham igjen og tok tak i beinet hans. Han sparket det løs med den andre foten og dro fram strålepistolen.
Mikroskopet føk unna, rullet på hjulene til grovinnstillingen. Hall skjøt. Det løste seg opp i en sky av metallpartikler.
«Herregud!»
Han sank utmattet sammen og tørket seg i pannen.
«Hva i…?»
Han masserte halsen.
«… helvete!»
Konferanserommet var stappfullt av folk. Alle overordnede i Planet Blå-prosjektet var til stede. Kommandørkaptein Stella Morrison tappet på det store oversiktskartet med tuppen av en tynn plast-pekestokk.
«Dette langstrakte, flate området er et ideelt sted for selve byen. Det ligger nær vannet, og været er såpass vekslende at det gir nybyggerne noe å prate om. Det er store mineralfelt der. Kolonistene kan etablere sine egne fabrikker. Etter hvert klarer de seg uten så mye import. Her borte er det største skogsområdet på planeten. Om de er fornuftige, lar de det være i fred. Men det angår ikke oss om de vil lage avispapir av skogen.»
Hun mønstret de tause mennene i rommet.
«Vi må være realistiske. Noen av dere har ment at vi ikke burde gi klarsignal til Utvandringsdirektoratet, men beholde planeten for oss selv, så vi har noe å vende tilbake til. Jeg skulle gjerne vært med på det, men det ville ført til en masse problemer. Det er ikke vår planet. Vi er her bare for å gjøre enn jobb. Når jobben er gjort, drar vi videre. Og vi er så å si ferdige. Så glem det. Snart gjenstår det bare å blinke klarsignalet og begynne å pakke sammen.»
«Har lab-rapporten om bakteriene kommet ennå?» spurte visekaptein Wood.
«Vi er selvsagt veldig oppmerksomme på den. Men sist jeg hørte fra lab’en, hadde de ikke funnet noe. Jeg tror vi kan melde ledelsen nå. Be dem sende et skip som tar oss med og bringer den første gruppen nybyggere. Det er ingen grunn til å …»
Hun brøt av. En mumling bredte seg i rommet. Hoder vred seg mot døren.
Kommandørkaptein Morrison rynket pannen.
«Major Hall, jeg minner om at ingen får avbryte rådet midt i et møte.»
Hall svaiet, holdt seg i dørhåndtaket. Han glante tomt ut i konferanserommet. Til slutt festet det glassaktige blikket seg på løytnant Friendly i den andre enden av rommet.
«Kom hit», sa han med rusten stemme.
«Jeg?»
Friendy krøp litt sammen i stolen.
«Major, hva skal dette bety?» brøt kaptein Wood irritert inn. «Er du full, eller?»
Han så strålepistolen i Halls hånd.
«Er det noe i veien, Major?»
Løytnant Friendly reiste seg nølende, gikk fram og grep Hall i skulderen.
«Hva er det? Hva er det som skjer?»
«Bli med til lab’en.»
«Har du funnet noe?»
Løytnanten betraktet sin venn, som var stiv i maska.
«Hva er det?»
«Kom igjen.»
Hall begynte å gå bortover gangen, Friendly fulgte etter.
Hall skjøv opp laboratoriedøren og gikk nølende inn.
«Hva er det?» gjentok Friendly.
«Mikroskopet mitt.»
«Mikroskopet ditt? Hva er det med det?»
Friendly presset seg forbi ham inn på laboratoriet.
«Jeg kan ikke se det.»
«Det har forsvunnet.»
«Forsvunnet? Hvor?»
«Jeg skjøt det.»
«Skjøt du det?»
Friendly betraktet Hall.
«Jeg skjønner ikke … Hvorfor?»
Hall åpnet og lukket munnen, men fikk ikke fram et ord.
«Har du det bra?» spurte Friendly bekymret.
Så bøyde han seg og løftet opp en svart plastboks fra en hylle under bordet.
«Si meg, er dette en spøk?»
Han løftet Halls mikroskop ut av boksen.
«Hva mener du med at du skjøt det? Her er det jo, på sin vante plass. Hva er det som foregår? Så du noe i mikroskopglasset? En bakterie? Dødelig? Giftig?»
Hall nærmet seg mikroskopet langsomt og forsiktig. Visst var det hans. Det var et hakk rett over finjusteringen. Og et av klipsene på preparatholderen var litt bøyd. Han berørte det med fingertuppen.
For fem minutter siden hadde dette mikroskopet prøvd å drepe ham. Og han visste han hadde skutt det i fillebiter.
«Sikker på at du ikke trenger en psykologisk undersøkelse?» spurte Friendly. «Jeg synes du virker posttraumatisk, eller enda verre.»
«Jeg tror kanskje du har rett,» mumlet Hall.
—
Robotpsykologen summet, integrerte og gestaltet. Omsider skiftet indikatorlyset fra rødt til grønt.
«Nå?» undret Hall.
«Alvorlige forstyrrelser. Nivået for ustabilitet er over ti.»
«Er det over faregrensen?»
«Ja, den ligger på åtte. Ti er uvanlig, spesielt for en person med din indeks. Du pleier å ligge rundt fire.»
Hall nikket trøtt.
«Jeg skjønner.»
«Hvis du kunne gi meg mer data …»
Hall strammet kjevene.
«Jeg har ikke mer å fortelle deg.»
«Det er ulovlig å holde tilbake informasjon på en psykologisk test,» sa maskinen ergerlig. «Om du gjør det med vilje, forvrenger du mine beregninger.»
Hall reiste seg.
«Jeg kan ikke si mer. Men du mener altså at jeg er ute av balanse?»
«En høy grad av psykisk uro. Men hva det innebærer, eller årsaken til den, kan jeg ikke uttale meg om.»
«Takk.»
Hall slo av testeren. Han dro tilbake til sin egen bolig. Det gikk rundt for ham. Hadde han gått fra vettet? Hadde han skutt mot noe som helst? Han hadde sjekket atmosfæren i laboratoriet etterpå, og det svevde metallpartikler i luften, spesielt nær stedet der han hadde skutt med strålepistolen mot mikroskopet.
Men hvordan kunne noe sånt være mulig? Et mikroskop som ble levende og prøvde å drepe ham!
I alle fall hadde Friendly løftet det ut av boksen, helt og uskadd. Men hvordan hadde det kommet seg tilbake inn i boksen?
Han kledde av seg uniformen og gikk i dusjen. Han lot det varme vannet renne over kroppen, grublet. Robot-psykotesteren viste at han var alvorlig ute av balanse, men det kunne like gjerne være resultatet av som årsaken til opplevelsen. Han hadde begynt å fortelle om det til Friendly, men gitt opp. For kunne han forvente at noen skulle tro en slik historie?
Han skrudde av vannet og strakte hånden ut etter et håndkle på stativet. Håndkleet snodde seg rundt håndleddet hans, dro ham mot veggen. Grovt tøy presset seg mot munnen og nesen hans. Han kjempet vilt, prøvde å rive det vekk. Brått løsnet håndkleet grepet. Han falt, gled bortover golvet og slo hodet i veggen. Stjerner gnistret, en voldsom smerte.
Hall satt i en pøl med varmt vann og så opp mot håndklestativet. Håndkleet var helt i ro nå, som de andre håndklærne. Tre håndklær på rekke og rad, nøyaktig like, ubevegelige. Hadde han drømt?
Han karret seg på beina og klødde seg i hodet. Han holdt seg langt unna håndklestativet idet han lirket seg ut av dusjen og inn på rommet sitt. Han dro forsiktig et nytt håndkle ut av dispenseren. Det virket normalt. Han tørket seg og begynte å kle på seg.
Beltet hans klemte til rundt midjen og forsøkte å knuse ham. Det var solid, forsterket med metalltråder for å tåle ekstra beinklær og pistol. Han og beltet rullet lydløst rundt på golvet, kjempet om overtaket. Beltet var som en rasende metallslange som pisket og prylte ham. Til slutt fikk han tak i strålepistolen.
Beltet slapp taket med det samme. Han skjøt den i fillebiter og slengte seg ned i en stol mens han hev etter pusten.
Stolens armlener strammet seg rundt ham. Men denne gangen var han klar med pistolen. Han måtte fyre av seks skudd før stolen falt til ro og han kunne reise seg igjen.
Han sto halvt påkledd midt i rommet. Brystet hans hevet og senket seg.
«Det er ikke mulig,» hvisket han. «Jeg har gått fra vettet.»
Omsider fikk han på seg buksene og støvlene. Han gikk ut i den tomme korridoren. Han gikk inn i heisen og tok den til øverste etasje.
Kommandørkaptein Morrison kikket opp fra skrivebordet da Hall steg inn gjennom detektoren. Den pep.
«Du er bevæpnet,» sa kommandørkapteinen anklagende.
Hall kikket ned på strålepistolen i hånden. Han la den på skrivebordet.
«Beklager.»
«Hva vil du? Hva er i veien med deg?» Jeg har fått en rapport fra testmaskinen. Den sier du har eskalert til stressnivå ti i løpet av det siste døgnet.»
Hun gransket ham intenst.
«Vi har kjent hverandre lenge, Lawrence. Hva har skjedd med deg?»
Hall trakk pusten dypt.
«Stella, tidligere i dag prøvde mikroskopet mitt å kvele meg.»
Hun sperret opp de blå øynene.
«Hva?»
«Etterpå, da jeg skulle gå ut av dusjen, prøvde et badehåndkle å kvele meg. Jeg kom meg unna, men mens jeg kledde på meg, prøvde beltet mitt å …»
Han brøt av. Kommandørkapteinen hadde reist seg.
«Vakter!» ropte hun.
«Vent, Stella.»
Hall gikk mot henne.
«Hør på meg. Dette er alvorlig. Noe er galt. De har prøvd å drepe meg fire ganger. Vanlige gjenstander er plutselig blitt dødelige. Kanskje er det dette vi har lett etter. Kanskje dette er …»
«Mikroskopet ditt prøvde å drepe deg?»
«Det ble levende. Rørene tok strupetak på meg.»
Det ble stille en god stund.
«Så noen andre at dette skjedde?»
«Nei.»
«Hva gjorde du?»
«Jeg skjøt det.»
«Er det rester igjen av det?»
«Nei,» innrømmet Hall motvillig. «Faktisk ser mikroskopet ut til å være helt i orden igjen. Som det var før. Tilbake i boksen sin.»
«Jeg skjønner.»
Kommandørkapteinen nikket til de to vaktene som hadde hørt anropet hennes.
«Ta major Hall med ned til kaptein Taylor og sperr ham inne til han kan sendes tilbake til Terra for undersøkelse.»
Hun fulgte rolig med mens de to vaktene låste Halls armer med magnetiske klyper.
«Beklager, Major,» sa hun. «Om du ikke kan bevise noe av historien din, må vi gå ut fra at det dreier seg om en psykotisk projisering. Planeten er ikke godt nok bevoktet til at vi kan ha en psykopat gående løs. Du kan gjøre stor skade.»
Vaktene geleidet ham mot døren. Han strittet ikke imot. Hodet hans suste, dunket og banket. Det var mulig hun hadde rett. Kanskje han hadde klikket fullstendig.
De kom til kaptein Taylors kontor. En av vaktene ringte på.
«Hvem er det? spurte robotdøren med skingrende stemme.
«Kommandørkaptein Morrison beordrer at denne mannen settes under kapteinens tilsyn.»
«Kapteinen er opptatt.»
«Dette er en nødsituasjon.»
Robotens reléer klikket mens den resonnerte.
«Kommandørkapteinen sendte deg?»
«Ja. Åpne!»
«Dere kan komme inn,» bekreftet roboten omsider.
Den frigjorde låsemekanismen og åpnet døren. Vakten skjøv den opp, men stanset midt i bevegelsen. På gulvet lå kaptein Taylor. Han var blå i ansiktet, øynene var vidt oppsperrede. Bare hodet og føttene var synlige. Han var pakket inn i en rød og hvit fillerye, som klemte om ham, hardere og hardere. Han kastet seg ned på golvet og rev og slet i teppet.
«Skynd dere!», skrek han. «Ta tak i det!»
De tre dro i det med forenede krefter. Teppet sto imot.
«Hjelp,» pep Taylor.
«Vi prøver!»
De dro alt de maktet. Til slutt ga ryen etter. Den buktet seg hurtig mot den åpne døren. En av vaktene skjøt den i fillebiter. Hall sprang bort til videoskjermen og slo med dirrende fingre kommandørkapteinens nødnummer. Ansiktet hennes kom til syne på skjermen.
«Ser du!» gispet han.
Hun så forbi ham til Taylor på golvet, de to vaktene på kne ved siden av ham med strålepistolene parat.
«Hva .. hva skjedde?»
«Et teppe gikk til angrep på ham.»
Hall flirte hånlig.
«Hvem er det nå som er gal?»
«Vi sender ned en vaktstyrke.»
Hun blunket.
«Øyeblikkelig. Men hvordan …?»
«Si til dem at de må ha våpnene klare. Og send ut en alarm til alle.»
Hall la fire gjenstander på kommandørkaptein Morrisons skrivebord: Et mikroskop, et håndkle, et belte og en liten rød og hvit rye.
Hun trakk seg nervøst noen skritt tilbake.
«Major, er du sikker på at …»
«De er helt normale, nå. Det er det som er så merkelig. Dette håndkleet. For noen timer siden prøvde det å ta livet av meg. Jeg kom meg unna ved å skyte det i småbiter. Men her er det, intakt igjen. Som det alltid har vært. Harmløst.»
Kaptein Taylor fingret forsiktig med den røde og hvite ryen.
«Det er mitt teppe. Jeg tok det med fra Terra. Kona mi ga meg det. Jeg … stolte helt på det.»
Alle så på hverandre.
«Vi skjøt i stykker teppet også,» påpekte Hall.
Det ble stille.
«Hva var det da som angrep meg?» spurte kaptein Taylor. «Om det ikke var dette teppet?»
«Det så ut som dette teppet,» sa Hall tenksomt. «Og det som gikk løs på meg så ut som dette håndkleet.»
Kommandørkaptein Morrison holdt håndkleet opp mot lyset.
«Det er bare et vanlig håndkle! Det kan ikke ha gått til angrep på deg.»
«Selvsagt ikke, bekreftet Hall. «Vi har testet disse objektene på alle mulige måter. De er akkurat som forventet. Alle bestanddeler uendret. Helt stabile ikke-organiske gjenstander. Det er umulig at ett eneste av dem kunne våkne til liv og gå løs på oss.»
«Men noe gjorde det, sa Taylor. «Noe gikk til angrep på meg. Og om det ikke var dette teppet, hva var det da?»
Løytnant Dodds lette rundt i skapet etter hanskene sine. Han hadde hastverk. Hele staben hadde fått ordre om å samles på grunn av alarmberedskapen.
«Hvor la jeg…?» mumlet han. «Hva i huleste!»
På sengen lå to identiske par hansker, side om side. Dodds rynket pannen, klødde seg i hodet. Hvordan hadde dette skjedd? Han eide bare ett par. Det andre måtte tilhøre en annen. Bob Wesley hadde vært på besøk kvelden før og spilt kort. Kanskje han hadde lagt dem igjen.
Videoskjermen lyste opp igjen.
«Alt personell, rapporter umiddelbart! Alt personell, rapporter umiddelbart! Samling grunnet alarmberedskap.»
«Ja da, ja da,» sa Dodds utålmodig.
Han nappet med seg et av hanskeparene og tok dem på. Så snart de var på plass, førte de hendene hans mot midjen. De lukket fingrene hans om pistolskjeftet og løftet pistolen ut av hylsteret.
«Hva faen,» sa Dodds.
Hanskene hevet pistolen og siktet mot brystet hans. Fingrene trykket. Det lød et brøl. Halve Dodds’ brystkasse gikk i oppløsning. Det som var igjen av ham sank sammen på golvet. Han måpet fremdeles av forbløffelse.
Korporal Tenner skyndte seg over plassen mot hovedbygningen så snart han hørte jamringen fra nødalarmen. Han stanset ved inngangen for å ta av seg støvlene som hadde metall innlagt i sålen. Han stusset. Ved døren lå det to sikkerhetsmatter i stedet for en. Han tråkket opp på den ene matten og ventet. Mattens overflate sendte høyfrekvent elektrisk stråling gjennom føttene og beina hans og drepte alle sporer og frø som kunne ha festet seg på ham mens han var ute.
Han gikk inn i bygningen.
Like etterpå skyndte løytnant Fulton seg fram mot døren. Han dro av seg terrengstøvlene sine og steg opp på den nærmeste matten.
Matten brettet seg over føttene hans.
«Hei der!» skrek Fulton. «Slipp meg!»
Han prøvde å dra føttene løs, men matten nektet å slippe taket. Fulton ble skrekkslagen. Han dro pistolen, men våget ikke å skyte mot sine egne føtter.
«Hjelp!» skrek han.
To menige kom springende.
«Hva skjer, løytnant?»
«Få denne tingen vekk.»
Soldatene lo.
«Jeg kødder ikke,» sa Fulton, hvit i ansiktet. «Den knuser føttene mine! Den …»
Han satte å skrike. Soldatene dro desperat i matten. Fulton ramlet omkull, rullet rundt og vred på seg. Han skrek fremdeles. Til slutt fikk soldatene løsnet et hjørne av matten.
Fultons føtter var borte. Alt som gjensto var nakne, allerede halvt oppløste knokler.
«Nå vet vi,» sa Hall bistert. «Det er en form for organisk liv.»
Kommandørkaptein Morrison vendte seg mot korporal Tenner.
«Dere så to sikkerhetsmatter da dere skulle inn i bygget?»
«Ja, kommandørkaptein. To. Jeg gikk opp på … på en av dem. Og fortsatte inn.»
«Du hadde flaks. Du benyttet riktig matte.»
«Vi må være forsiktige, se opp for kopier,» sa Hall. «Åpenbart imiterer det, hva det enn er, gjenstander det finner. Som en kameleon. Kamuflasje.»
«To,» mumlet Stella Morrison. Hun så på de to blomstervasene, en i hver ende av skrivebordet. «Det blir vrient å avgjøre. To håndklær, to vaser, to stoler. Det kan finnes en rekke ting som er helt i orden. Alle er normale utenom en.
«Det er problemet. Jeg la ikke merke til noe uvanlig i laboratoriet. Det er jo ikke noe rart med at det finnes et mikroskop til. Det passet helt inn i bildet.»
Kommandørkapteinen trakk seg litt unna de to identisk like blomstervasene.
«Hva med de to der? Kanskje en av dem er … hva de nå er.»
«Det er så mange ting det finnes to av. Naturlige par. To støvler. Klær. Møbler. Jeg la ikke merke til den ekstra stolen på rommet mitt. Utstyr. Det kommer til å bli umulig å være helt sikker. Og noen ganger …»
Videoskjermen lyste opp. Vise-kommandørkaptein Woods’ ansikt kom til syne.
«Stella, enda en ulykke.»
«Hvem er det denne gangen?»
«En offiser som har gått i oppløsning. Alt bortsett fra noen knapper og strålepistolen hans – løytnant Dodds.»
«Da er vi oppe i tre,» sa kommandørkaptein Morrison.
«Om det er organisk, burde det finnes en måte å ødelegge det på,» mumlet Hall. «Vi har jo allerede pulverisert noen, åpenbart drept dem. De kan skades. Men vi vet ikke hvor mange flere de er. Vi har drept fem eller seks. Kanskje er det et materiale som kan dele seg i det uendelige. En slags protoplasma.»
«Men inntil vi finner ut av det …?»
«Til da lever vi på nåde. Eller deres nåde. Det forklarer hvorfor alt annet er så harmløst. Ingenting kan konkurrere med en slik livsform. Vi har jo våre egne imiterende livsformer. Insekter, planter. Og vi har slingersneglen på Venus. Men ingenting i nærheten av dette.
«Men den kan drepes. Det sa du selv. Det betyr at vi har en sjanse.»
«Om vi kan finne den.»
Hall så seg omkring i rommet. To allværsjakker hang ved døren. Var det to for et øyeblikk siden?
Han gned seg utmattet i pannen.
«Vi må forsøke å utvikle en slags gift eller etsende stoff, noe som kan ta knekken på dem i stor skala. Vi kan ikke bare sitte og vente på at de skal angripe. Vi trenger noe vi kan spraye på dem. Det var på den måten vi fikk bukt med slingersneglene.»
Kommandørkapteinen stirret stivt forbi ham. Han snudde seg og fulgte blikket hennes.
«Hva er det?»
«Jeg oppfattet ikke at det sto to stresskofferter der borte. Det var bare en i sted, tror jeg.»
Hun ristet forvirret på hodet.
«Hvordan kan vi være sikre? Dette tar knekken på meg.»
«Du trenger en skikkelig stiv drink.»
Hun livnet litt til.
«Det skulle jeg gjerne hatt. Men …»
«Men hva?»
«Jeg vil ikke ta på noe. Det er umulig å vite.»
Hun fingret med strålepistolen ved midjen.
«Jeg har lyst til å bruke den på alt, hele tiden.»
«En panisk reaksjon. Men vi blir tatt ut, en etter en.»
Kaptein Unger hørte nødanropet i hodetelefonene. Han la øyeblikkelig vekk arbeidet, samlet sammen prøvene og skyndte seg å bære dem tilbake til vogna.
Den var parkert nærmere enn han trodde. Han stanset, stusset. Der sto den, den lyse lille koniske bilen med larveføttene godt plantet i den bløte marken, med døren åpen. Unger skyndte seg bort til den, forsiktig bærende på prøvene. Han åpnet bagasjeluken og la fra seg alt han hadde i armene. Så gikk han rundt bilen til framsiden og gled inn bak dashbordet.
Han vred på tenningen. Men motoren startet ikke. Det var merkelig. Mens han prøvde å tenke seg en årsak, la han merke til noe som fikk det til å rykke i ham.
Omtrent hundre meter unna sto enda en bil blant trærne, nøyaktig lik den han satt i. Og det var der han hadde parkert, så vidt han husket. Joda, han var i bilen. Noen andre hadde vært ute for å samle prøver, og bilen han nå satt i tilhørte vedkommende.
Unger ville ut igjen.
Døren bøyde seg rundt ham. Setet brettet seg over hodet hans. Dashbordet ble mykt og utsondret væske. Han hev etter pusten, holdt på å kveles. Han kjempet for å komme seg ut, vred på seg og slo vilt omkring seg. Alt var vått omkring ham, en boblende, strømmende kroppsvarm væte.
«Blubb.»
Hodet hans var omsluttet. Kroppen hans var dekket. Vognen ble forvandlet til væske. Han forsøkte å frigjøre hendene sine, men det nyttet ikke.
Og så kom smertene. Han gikk i oppløsning. Han innså hva slags væske det var. Syre. Magesyre. Han befant seg i en mage.
«Ikke se!» ropte Gail Thomas.
«Hvorfor ikke?»
Korporal Hendricks svømte flirende mot henne.
«Fordi jeg skal opp.»
Solen skinte over innsjøen. Sollyset glitret og danset på vannet. Omkring dem vokste veldige, mosedekte trær, store tause søyler blant vinranker og blomstrende busker.
Gail steg opp på stranden, ristet av seg vannet, kastet håret bakover for å få det vekk fra øynene. Skogen var stille. Alt som hørtes var bølgeskvulp. De var langt unna militærleiren.
«Når får jeg lov til å se?» spurte Hendricks mens han svømte i ring med øynene lukket.
«Snart.»
Gail gikk inn mellom trærne til hun kom til stedet der hun hadde lagt fra seg uniformen. Hun merket solvarmen på de nakne skuldrene og armene. Hun satte seg i gresset og plukket opp buksene og kappen. Hun børstet bort litt løv og bark fra kappen og dro den over hodet.
I vannet ventet korporal Hendricks tålmodig, svømte fremdeles rundt. Tiden gikk. Det kom ikke en lyd. Han åpnet øynene. Gail var ikke å se.
«Gail?» ropte han.
Det var helt stille.
«Gail?»
Ikke noe svar.
Korporal Hendricks svømte raskt inn til stranden, dro seg opp av vannet. I ett sprang var han fremme ved uniformen sin som lå prydlig sammenbrettet ved bredden. Han grep strålepistolen.
«Gail?»
Skogen var taus. Ikke en lyd. Han ble stående og se seg omkring, rynket pannen. Etterhvert ble han lammet av en kald frykt, på tross av den varme solen.
«Gail? GAIL?»
Det var fremdeles dørgende stille.
Kommandørkaptein Morrison var urolig.
«Vi må handle,» sa hun. «Vi kan ikke vente. Ti liv har allerede gått tapt etter tretti trefninger. En tredjedel er en altfor høy prosent.»
Hall så opp fra det han arbeidet med.
«Uansett vet vi nå hva vi har med å gjøre. Det er en form for protoplasma, med grenseløs fleksibilitet.»
Han løftet frem en spraykanne.
«Jeg tenker denne vil gi oss en idé om hvor mange de er.»
«Hva er det?
«En blanding av arsenikk og hydrogen i gassform. Arsin.»
«Hva tenker du å gjøre med den?»
Hall vred hjelmen sin på plass. Stemmen hans hørtes i kommandør- kapteinens hodetelefoner.
«Jeg skal spraye det ut over hele laboratoriet. Jeg tror det er mange av dem her, flere enn noe annet sted.»
«Hvorfor akkurat her?»
«Det var hit alle prøver og eksemplarer ble brakt fra starten av, og det var her vi støtte på de aller første. Jeg tror de kom seg inn via prøvene, eller som prøvene, og deretter infiltrerte alle bygningene.»
Kommandørkapteinen festet sin egen hjelm. De fire vaktene hennes gjorde det samme.
«Arsin er dødelig for mennesker, eller?»
Hall nikket.
«Vi må være forsiktige. Vi kan gjennomføre dette som en avgrenset test, men det er alt.»
Han justerte oksygennivået i hjelmen.
«Hva regner du med at testen din vil bevise?» ville hun vite.
«Om den gir noen som helst indikasjoner, håper jeg å få en pekepinn på hvor omfattende de har infiltrert. Vi vil få vite mer om hva vi står overfor. Det kan hende dette er enda mer alvorlig enn vi har innsett til nå.»
«Hva mener du med det?» spurte hun og justerte sitt eget oksygennivå.
«Det er hundre mennesker i vår enhet på Planet Blå. Slik det ser ut nå, er det verst tenkelige at de tar oss ut alle sammen, en etter en. Men det er jo ingenting. Styrker på hundre mann går tapt rett som det er. Det er en risiko alle som stiger i land på en ukjent planet må være villig til å ta. I det store bildet er det relativt uviktig.»
«Sett opp mot hva?»
«Om de er i stand til å dele seg i det uendelige, så må vi tenke oss nøye om før vi drar herfra. Det ville være bedre å bli igjen og bli tatt ut en etter en, enn å risikere å bringe noen av dem med oss til systemet.»
Hun gransket ham.
«Er det det du prøver å finne ut av — om de kan dele seg i det uendelige?»
«Jeg prøver å finne ut hva vi har å gjøre med. Muligens er de bare noen få. Eller de finnes overalt.»
Han viftet med hånden ut i laboratoriet.
«Kanskje halvparten av alle tingene i dette laboratoriet slett ikke er det vi tror de er… Det er forferdelig når de angriper oss. Det ville vært enda verre om de ikke gjorde det.»
«Verre?»
Kommandørkapteinen var forvirret.
«De er perfekte imitatorer. I alle fall av ikke-organiske objekter. Jeg så tvers gjennom en av dem, Stella, da den imiterte mikroskopet mitt. Den forstørret, justerte, reflekterte, akkurat som et ordentlig mikroskop. Det dreier seg om imitering som overgår alt vi har kunnet forestille oss. Den opererer under overflaten, trenger inn i selve grunnelementene i den gjenstanden som kopieres.»
«Du mener at en av dem kunne snike seg med til Terra sammen med oss? Som et klesplagg eller noe laboratorieutstyr?»
Hun grøsset.
«Vi antar det er en form for protoplasma. En slik smidighet peker mot en enkel opprinnelsesform — og det antyder i sin tur binær deling. I så fall er det muligens ingen grense for evnen til å forplante seg. Oppløsningsevnen får meg til å tenke på de enkle encellede protozoa.
«Tror du de er intelligente?»*
«Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det.»
Hall løftet spraykannen.
«Uansett burde denne fortelle oss hvor utbredt de er. Og, til en viss grad, bekrefte min mistanke om at de er primitive nok til å reprodusere seg med enkel deling — det verst tenkelige fra vårt ståsted.»
«Nå kjører jeg i gang,» sa Hall.
Han holdt spraykannen tett mot kroppen, trykket på knappen og styrte langsomt munnstykket rundt i laboratoriet.
Kommandørkapteinen og de fire vaktene sto tause bak ham. Det var ingenting som rørte på seg. Solen skinte inn gjennom vinduene, ble reflektert i skålene med bakteriekulturer og utstyret.
Etter en kort stund slapp han knappen.
«Jeg la ikke merke til noe,» sa kommandørkaptein Morrison. «Er du sikker på at det hadde noen virkning?»
«Arsin er fargeløst. Ikke løsne på hjelmen. Det er dødelig. Og rør deg ikke.»
De sto og ventet.
Ingenting skjedde på en god stund. Så…
«Herregud!» utbrøt kommandørkaptein Morrison. I lab’ens bortre hjørne begynte et skap med preparater plutselig å dirre. Det svettet, bølget og knakk sammen. Det mistet formen fullstendig — ble til en homogen, geléaktig smørje på bordet. Brått rant det ned fra bordet, ned på golvet, skjelvende.
«Der borte!»
En bunsenbrenner smeltet og ség ned ved siden av skapet. Gjenstander beveget seg i hele rommet. En stor glassretort sank sammen til en klump. Et prøverørsstativ, en hylle med kjemikalier …
«Pass opp! ropte Hall og rygget.
En stor glasskrukke falt med en bløt, klaskende lyd ned rett foran ham. Visst var den en eneste stor celle. Han kunne vagt se cellekjernen, celleveggen, de harde vakuolene i cytoplasmaen.
Pipetter, tenger, en mortel, alt fløt nå. Halvparten av utstyret i rommet beveget seg. De hadde imitert nesten alt som kunne imiteres. Det fantes en kopi av hvert eneste mikroskop. Av hvert eneste reagensrør, beholder og flaske …
En av vaktene hadde trukket strålepistolen. Hall slo den ut av hånden hans.
«Ikke skyt! Arsin er esktremt brannfarlig. Vi må komme oss vekk herfra. Vi har fått vite det vi trengte.»
De skjøv raskt opp laboratoriedøren og kom seg ut i korridoren. Hall slamret igjen døren bak dem og låste og boltet den.
«Da er det altså helt grusomt?» spurte kommandørkaptein Morrison.
«Vi er sjanseløse. Arsinet forstyrrer dem; en større dose kunne til og med drepe dem. Men vi har ikke så mye arsin. Og om vi så dynket hele planeten, ville vi ikke kunne bruke strålepistolene.»
«Sett at vi forlot planeten.»
«Vi kan ikke risikere å bringe dem med oss tilbake til systemet.»
«Om vi blir, kommer vi til å bli slukt og fortært en etter en,» protesterte kommandørkapteinen.
«Vi kunne få fraktet inn mer arsin. Eller en annen gift som kunne utslette dem. Men det ville ødelegge det meste av livet på planeten i samme slengen. Det ville ikke være noe igjen.»
«Da blir vi nødt til å utslette alt liv! Om det ikke finnes noen annen måte, må vi svi av hele planeten. Selv om vi etterlater en død verden.»
De så på hverandre.
«Jeg kontakter øverste nivå,» sa kommandørkaptein Morrison. «Hele styrken skal vekk herfra, i sikkerhet – i det minste det som er igjen av den. Den stakkars jenta ved innsjøen …»
Hun grøsset.
«Når alle er evakuert kan vi tenke ut den beste måten å rense denne planeten på.»
«Vil du risikere å ta med deg en av dem til Terra?»
«Kan de kopiere oss? Kan de kopiere levende organismer. Høyere livsformer?»
Hall tenkte seg om.
«Tilsynelatende ikke. De ser ut til å være begrenset til ikke-organiske objekter.»
Kommandørkapteinen smilte bistert.
«Da reiser vi uten noe ikke-organisk materiale.»
«Men klærne våre! De kan imitere belter, hansker, støvler …»
«Vi tar ikke med oss noen klær. Vi reiser uten noe som helst.»
Det rykket i Halls lepper.
«Skjønner.»
Han funderte.
«Det kunne kanskje fungere. Kan du overtale personalet til å — til å legge igjen at de eier? Absolutt alt?»
«Om det står om livet kan jeg beordre dem til å gjøre det.
«Det er antagelig den eneste muligheten vi har til å slippe unna.»
Den nærmeste krysseren stor nok til å frakte bort hele den gjenværende styrken, befant seg bare to timer unna. Den var på vei tilbake til Terra. Kommandørkaptein Morrison så opp fra skjermen.
«De vil vite hva som er problemet her.»
«La meg snakke.»
Han satte seg foran skjermen. En terransk krysserkaptein med grove ansiktstrekk og gullpasspoaler på uniformen betraktet ham.
«Dette er major Lawrence Hall fra forskningsavdelingen.»
«Kaptein Daniel Davis.»
Kaptein Davis mønstret ham uttrykksløst.
«Dere har problemer, major?»
Hall slikket seg på leppene.
«Jeg vil helst slippe å forklare før vi er ombord, om du ikke har noe imot det.»
«Hvorfor ikke?»
«Kaptein, fordi dere kommer til å tro vi er blitt splitter pine gale. Vi kommer til å gjøre grundig rede for alt når vi er trygt ombord.»
Han nølte.
«Vi kommer til å gå ombord nakne.»
«Nakne?»
«Ja, nettopp.»
«Jeg skjønner.»
Det gjorde han åpenbart ikke.
«Når kan dere være fremme?» spurte Hall.
«Om cirka to timer, regner jeg med.»
«Klokken er nå 13.00 ifølge vår tidstabell. Dere er her i 15-tiden?»
«Rundt den tiden,» bekreftet kapteinen.
«Vi kommer til å vente på dere. Ikke slipp ut noen av mannskapet ditt. Åpne en luftsluse for oss. Vi embarkerer uten noe utstyr. Bare oss selv, ingenting annet. Ta av så fort som mulig straks vi er ombord.»
Stella Morrison lente seg inn foran skjermen.
«Kaptein, ville det være mulig å … at mannskapet ditt …»
«Vi lander på autopilot,» forsikret han. «Ingen av mine menn vil befinne seg på dekk. Ingen kommer til å se dere.»
«Takk, mumlet hun.
«Ingen årsak.»
Kaptein Davis gjorde honnør.
«Da sees vi om et par timer, kommandørkaptein.»
«Vi tar alle med ut på feltet,» sa kommandørkaptein Morrison. «Jeg tror det er best at de kler av seg her så det ikke finnes noe ute på feltet som kan komme i kontakt med skipet.»
Hall betraktet henne.
«Det må til for å redde liv,» sa major Hall.
Løytnant Friendly bet seg i leppen.
«Jeg gjør det ikke. Jeg blir her.»
«Du er nødt til å bli med.»
«Men, major …»
Hall kikket på klokken.
«Den er 14.50. Skipet er her hvert øyeblikk. Kle av deg og gå ut på landingsfeltet.»
«Kan jeg ikke ta med meg noe?»
«Ingenting. Ikke engang strålepistolen … Vi får klær ombord. Kom igjen nå! Det står om livet ditt. Alle andre gjør det.»
Friendly begynte motvillig å dra opp skjorten.
«Jaja, jeg oppfører meg vel bare dumt.»
Skjermen lyste opp.
En robotstemme annonserte skjærende:
«Alle ut av bygningene straks! Alle forlater bygningene og går til landingsfeltet uten forsinkelser. Alle ut av bygningene straks! Alle …»
«Så kjapt?»
Hall sprang bort til vinduet og åpnet persiennene.
«Jeg hørte ikke at den landet.»
Midt på landingsfeltet sto en lang, grå krysser parkert. Skroget hadde hakk og merker etter meteortreff. Den sto der urørlig. Ingen synlige livstegn.
En flokk nakne mennesker beveget seg allerede nølende over feltet mot den, der den sto skinnende i det skarpe sollyset.
«Den er her!»
Han begynte å dra av seg skjorten.
«Nå drar vi!»
«Vent på meg!»
«Skynd deg, da!»
Hall dro av seg resten av klærne. De to mennene hastet ut i korridoren. Nakne vakter stormet forbi dem. De trasket gjennom korridorene i den langstrakte bygningen, til døren. De sprang ned trappen, ut på feltet. Varmt sollys skinte ned på dem fra den vide himmelen. Fra alle bygningene i leiren strømmet nakne menn og kvinner i retning skipet.
«For et skue!» sa en offiser. «Vi kommer aldri til å glemme det.»
«Du skal være glad du overlever,» sa en annen.
«Lawrence?»
Hall snudde seg halvt om.
«Ikke snu deg, er du snill. Bare fortsett å gå. Jeg går bak deg.»
«Hvordan går det, Stella?» spurte Hall.
«Det føles litt rart.»
«Er det verdt det?»
«Jeg antar det.»
«Kommer noen til å tro oss?»
«Det tviler jeg på, sa hun. «Jeg kan nesten ikke tro det selv.»
«Uansett kommer vi oss tilbake med livet i behold.»
«Det ser sånn ut.»
Hall så opp mot rampen som ble senket ned fra skipet framfor dem. De første folkene hastet allerede opp metallskråningen, inn i skipet, gjennom den sirkelrunde luftslusen.
«Lawrence …»
Kommandørkapteinen stemme skalv på underlig måte.
«Lawrence, jeg er …»
«Du er hva da?»
«Jeg er redd.»
Han stanset.
«Hvorfor det?»
«Jeg vet ikke,» sa hun med dirrende stemme.
Folk presset på fra alle hold.
«Glem det. Noe jeg har med meg fra barndommen, bare.»
Han satte foten nederst på rampen.
«Nå går vi opp.»
«Jeg vil tilbake.»
Det var panikk i stemmen hennes.
«Jeg …»
Hall lo.
«Det er for sent nå, Stella.»
Han gikk opp på rampen, holdt seg i rekkverket. På alle kanter rundt ham presset kvinner og menn på, skjøv dem oppover. De kom fram til luftslusen.
«Her er vi.»
Mannen foran ham forsvant. Hall fulgte etter, inn i skipets mørke indre, inn i det tause svarte der fremme. Kommandørkapteinen fulgte tett bak ham.
Eksakt klokken 15.00 landet kaptein Daniel Davis med skipet sitt midt på feltet. Hydraulikken åpnet luftslusen med et smell. Davis og de andre offiserene på skipet satt og ventet i styrhuset, rundt det store instrumentpanelet.
«Nåvel,» sa kaptein Davis etter en stund. «Hvor er de?»
Offiserene begynte å bli rastløse.
«Noe er kanskje galt?»
«Kanskje hele greia bare er en jævla spøk!»
De ventet og ventet.
Men ingen kom.
R.E. 6.9.2026
Tilbake til forsiden> Den engere krets
