ANDREA NICOLAISEN BRUN: Verden er tegnet med skjelvende hånd, Oktober, 2023

Psykologer som selv kunne trengt behandling er ikke akkurat noe nytt i norsk litteratur. Men få er vel så langt ute på viddene som Paula, hovedpersonen i denne romanen, både bokstavelig talt, ettersom hun i størstedelen av romanen befinner seg på og ved en avsidesliggende fjellhytte, samtidig som hun for alvor er i ferd med å miste grepet mentalt.

Verden er tegnet med skjelvende hånd er Andrea Nicolaisen Bruns (f.1987) debutroman. Jeg fant fram til den da jeg ville lese meg litt opp på nyere norsk fantastisk litteratur. Den sto på en liste over slike. Men etter endt lesning lurer jeg på om jeg i det hele tatt burde omtale den i en blogg om fantastisk litteratur. Science fiction er det i alle fall ikke, og den kan fint leses som rein realisme. Likevel er det såpass mange fabelaktige og mystiske elementer her at den godt kan regnes som fantastisk, eller hybrid og sjangeroverskridende.

Men den viktigste grunnen til at jeg velger å omtale den, er at den gjorde sterkt inntrykk på meg, som en av de mest originale, språklig sterke og fascinerende norske samtidsromanene jeg har lest på lenge.

Det romanelementet som åpenbart har fått noen til å kategorisere den som fantastisk er en mystisk, skinnende, varm og durende boks. Den dukker opp rett i nærheten av Paulas familiehytte. Boksen beskrives bare i vage termer, og vi får aldri vite hvilken funksjon den har, om den eventuelt er alien eller jordisk. Den utgjør ikke noe novum, har ikke noen direkte innvirkning på verden eller samfunnet. Den eneste som lar seg påvirke av den er Paula. Hun blir nærmest besatt av den og dveler ved den, og det er mulig den gir henne hallusinasjoner, visjoner og sterke drømmer, litt på samme måte som hav-planeten i Stanislaw Lems Solaris påvirker besetningen om bord på romstasjonen. Så heri ligger det en mulig referanse og i så fall et islett av science fiction.

På den andre siden kan boksen oppfattes helt realistisk. At det dreier seg om en maskin som er utplassert for å utføre geologiske undersøkelser. Paula får etter hvert nyss om at næringsinteresser i hyttekommunen har planer om å gjenåpne noen gruver for kommersiell drift og for bygging av et svært datasenter, i nærheten av Paulas familiehytte.

Bakgrunnen for at hun søker tilflukt der, romanes igangsettende hendelse, er at Adrian, en ung pasient Paula har følt en spesiell omsorg for, tar livet av seg. Det går sterkt innpå henne. Var terapien hennes mislykket? Drev hun ham til selvmord? Hvem er hun som psykolog? Det er en eksistensiell krise og en negativ epifani. Hun trenger et avbrekk og en tenkepause, drar til familiehytta for å samle seg. Hun har planer om å ta opp igjen en gammel hobby, rypejakt, henter fram ei hagle fra kjellerboden og kjører av gårde i en elektrisk leiebil av siste modell. Også med bilen er det noe science fiction-aktig. Den er selvkjørende om hun vil. Men vi er nesten der med dagens faktiske el-bil-teknologi.

I det videre forløpet følger vi Paula på hytta, vandrende i skog og mark og på fjellet, på kjøre- og handleturer til bygda, som bare gir henne en sterk fremmedfølelse. Det er bare en enslig nabohytte, en times vandring unna, og i den bor Ada, en eldre kvinne Paula møter ved flere anledninger. Disse møtene er ikke hyggelige, for å si det sånn. Det er heller ikke møtene med en mystisk fyr som kaller seg operatøren. Hva er det han er operatør av? Maskinen? Det går ikke tydelig fram, han er vag og unnvikende de få gangene Paula får ham i tale.

Det ligger i det hele tatt et slør av mystikk over det hele, noe Murakami-aktig. Så dette er kanskje en roman for Murakami-fans. Jeg er for min del mer fan av Andrea Nicolaisen Bruns roman enn det meste av det jeg har lest av Murakami. Hva skyldes det? Språket, ikke minst, naturskildringene, sanseligheten, detaljrikdommen og uhyggestemningen som skrives fram, samt en oppfinnsom bruk av similer og metaforer. Det ble sett på som overdrevet i en i mine øyne lite innlevd anmeldelse på NRK Kultur. Jeg er uenig, det er Paulas stemme, og jeg synes det tilfører poesi og et språklig nivå som også bidrar til portrettet av henne.

Fortellingen er i jeg-form og fortalt i ettertid. Mystikken, som jeg opplever som fruktbar og fascinerende, er knyttet til Paulas subjektive opplevelse av omgivelsene og hendelsene. Hytteturen har ikke den virkningen hun hadde håpet på. Hun mister bare grepet enda mer, blir mer deprimert og desorientert, engstelig og til dels søvnløs, noe hun forsøker å bøte på med å innta betydelige mengder whisky. Etter hvert er det som om drøm blander seg med virkelighet, noe som drar det mer over i det fantastiske.

En form for nevrotisk overfølsomhet og brist i virkelighetsoppfattelsen skrives også fram gjennom møter med bipersoner der folk i stor grad snakker forbi hverandre og alle ser ut til å operere med skjulte agendaer, samt gjennom en rekke intense og etter hvert hallusinatoriske naturskildringer. Det fantastiske tilsnittet topper seg når hun møter en eldre kunstner på prestegården i bygda som kan tolkes som en reinkarnasjon av Leonardo Da Vinci!

Viktige og tidsaktuelle tematiske understrømmer, i en roman jeg i hovedsak leser som et psykologisk portrett av Paula, er forholdet mellom dyr og mennesker, vårt forhold til naturen og vår tids rovdrift på den. Men romanen som helhet er så fruktbart åpen at den rommer flerfoldige tolkningsmuligheter.

Tilbake til forsiden > Den engere krets