ERIC LaROCCA: Things Have Gotten Worse Since We Last Spoke And Other Misfortunes, noveller (Titan Books, 2022)

Jeg leste og likte novellesamlingen The Trees Grew Because I Bled There av Eric LaRocca for noen år siden. Han fikk vel et slags gjennombrudd med oppfølgeren Things Have Gotten Worse Since We Last Spoke. Jeg plukket opp den for å lese meg videre inn i forfatterskapet, og nyere skrekklitteratur, som sådan. Bortsett fra at jeg har lest noe klassisk skrekk, en del Edgar Allan Poe og det meste av H.P. Lovecraft, Roald Dahl, Stephen King og litt her og der, er jeg ikke på langt nær så fortrolig med skrekk-sjangeren og dens megatekst som med science fiction-sjangeren. Men bloggen skal være åpen for alle former for fantastisk litteratur, så jeg omtaler gjerne bøker jeg har lest innen skrekk-sjangeren når de er gode, og Things Have Gotten Worse Since We Last Spoke er definitivt det, i mine øyne.

Resepsjonen og kritikken av La Roccas bøker ser for øvrig ut til å være veldig sprikende, elsk-hat. Jeg liker det jeg har lest av ham ikke minst på grunn av det språklige og stilistiske. Han skriver ekstremt konsist, stramt og krystallklart. Det er mager prosa, en novellists språk, noe mange opplever som negativt, men som jeg ser på som en stor kvalitet. Det er vanskelig å skrive enkelt, hardt å redigere inn til beinet.

Things Have Gotten Worse … består altså av tre noveller. I den første, tittelnovellen, utgjøres teksten av en E-post-korrespondanse og en chat-logg mellom de to kvinnene Agnes og Zoe. En prolog forteller oss at Agnes er død, og E-postene og loggen, delvis frigitt av politiet, gir oss innblikk i hva som førte fram mot Agnes’ endelikt. Det begynner så trivielt med at Agnes skal selge en antikk epleskreller, av alle ting, i et nettforum. Zoe melder sin interesse, og de begynner å chatte. De finner tonen og derfra eskalerer det raskt. LaRocca er i det hele tatt en mester i eskalering, fortellerholdningen kan sies å være drømaktige sprang og eventyrets (og novellens) raske framdrift. Tittelnovellen handler i stor grad om ensomhet og hvor langt en er villig til å gå for å holde på noen man er blitt knyttet til, noe også LaRocca i bokas etterord framhever som et gjennomgående tema for i alle de tre novellene i samlingen.

«The Enchantment» handler om det middelaldrende ekteparet Olive og James. De mister sitt eneste barn i et rituelt, religiøst motivert selvmord. Som en ny start etter sorgprosessen tar de på seg et oppdrag med å passe et avsidesliggende hotell på en øy på Maine-kysten gjennom vinteren. Det avsidesliggende hotellet, uten mulighet til å unnslippe, er jo en skrekk-trope, med nikk til en film som The Shining. En trope er det jo også at en fremmed skipbrudden banker på døra en kveld. Det er en ung mann. Han er hemmelighetsfull om hvem han er og hvor han kommer fra. Når de skal se til båten han sier han er kommet med, er den borte. Olive får det for seg at han er en slags budbringer fra den døde sønnen, og uhyggen eskalerer. Vi har også en klassisk dikotomi mellom James og Olive. Hun er sterkt troende, mens han er den pragmatiske, jordnære.

«You’ll Find It’s Like That All Over» er lagt til et middelklasse-nabolag i småbyen Saint Benedict i nærheten av Boston. Hovedpersonen, realfagslæreren Gerald Fowler, lever i et disharmonisk homofilt ekteskap. De har en skrantende økonomi. Fowlers lønn holder knapt til å dekke huslånet. Ektemannen bidrar ikke stort. Han lider dessuten av fremmedfrykt og er i Geralds øyne rent ut sagt rasist.

Handlingen settes i gang en vinterdag da Fowler finner en knokkel, halvt nedsunket i snøen i hagen. Knokkelen kan godt tenkes å stamme fra et menneske. Den er gravert med initialene R.P.

Fowler kommer straks til å tenke på en av naboene, en eksentrisk innvandrer fra Bosnia ved navn Rafe Perlzig, som bor i nabolagets mest prangende hus og åpenbart er svært velstående, i kontrast til Gerald Fowler og ektemannen. Flere motsetninger og kontraster er dermed etablert. Fowler oppsøker Perlzig, som ikke legger skjul på at knokkelen stammer fra ham. Han slengte den over i Fowlers hage som et signal, en invitasjon. Derfra eskalerer det raskt gjennom flere veddemål, som Fowler vinner. Han er smart, snartenkt og trekker veksler på sine utmerkede regneferdigheter. På kort tid har han hanket inn nok penger til å berge familieøkonomien for lang tid framover. Men et siste veddemål Fowler ikke kan avslå involverer en giljotin Perlzig har fått installert på loftet …

Jeg tenker det er noe Roald Dahl-aktig over denne fortellingen. La Roccas noveller er enkle, men det behøver ikke være negativt, ikke så lenge det ofte er underliggende elementer og gjerne flere lag med undertekst, med masse rom for den leseren som vil gå i dybden og spekulere. Det som ikke blir fortalt, virker på godt novellistisk vis sterkt i disse underholdende grøsser-fortellingene.

Tittelnovellen er nok den beste. Det formelle her er originalt i og med at det er en historie fortalt utelukkende gjennom E-poster og chat-logger. Kanskje kan man synes at Agnes altfor motstandsløst går med på Zoes uhørte forslag og oppgaver Agnes må gjøre for å plise, men jeg er med så lenge de psykologiske beveggrunnene er solide og plausible nok. I dette tilfellet, og i alle de tre novellene, egentlig: Ensomhet som fører til lengsel etter tilknytning og nærhet, frykten for å bli sviktet og forlatt, ønsket om å være god og gjøre andre til lags.

Jeg leser meg gjerne videre inn i Eric LaRoccas forfatterskap. Han har vært produktiv utover på 2020-tallet med årlige utgivelser; kortromaner og novellesamlinger. Så seint som i fjor kom han med en roman: Burnt Sparrow – We Are Always Tender With Our Dead. Den står ganske høyt på leselisten min og vil bli omtalt her om den er på samme nivå som de to novellesamlingene jeg har lest til nå.

20.1.2026

Tilbake til forsiden >