I år var jeg for første gang på Norcon, arrangementet om fantastisk litteratur i alle sjangre og varianter som hvert år går av stabelen ved Universitetet i Oslo, på Blindern, med røtter tilbake til 70-tallet. Dette var det 32. i rekken.

Tidligere har det ikke klaffet, det har pleid å være alskens andre oppdrag på den tida av året. I år var jeg også invitert via en av primus motorene, Heidi Lyshol, til å bidra i et panel om nyere norsk science fiction. Panelet var sammensatt av Carline Tromp, kritiker i Klassekampen, Bjarne Benjaminsen fra Nye Nova og undertegnede, med SF-entusiast og blogger Rolf Andersen som dyktig moderator.

Jeg opplevde at det ble en bra samtale, der vi fikk anledning til å dele med publikum våre lesninger og prøve å trekke fram noen trender og tendenser i nyere norsk science fiction. Konklusjonen må være at det er mye som rører seg der ute, til dels på de store forlagene, som gir ut en god del bøker man til størstedelen kan karakterisere som slipstream og hybrid-varianter med bruk av troper fra og inspirert av science fiction. Det er ennå i indie-og selvpubliseringssegmentet at man finner de mest ambisiøse og sjangertro science fiction-bøkene. Jeg for min del fikk anledning til å løfte fram enkelte av bøkene jeg synes har vært gode, som Odd Suréns Den som skriver (Aschehoug, 2013), Kimæren våkner av Lina-Marie Ulvestad Halås (Cappelen Damm, 2023) og Ole Petter Arnebergs Hyttebok (Flamme 2023). Bjarne Benjaminsen framsto definitivt som den mest beleste av oss, spesielt innafor indie-segmentet.

Vi hadde en god diskusjon om hvorfor så få norske science fiction-bøker utgitt på de store forlagene mangler omfattende verdensbygging.  Gode poenger, Carline! Et engasjert publikum stilte en rekke gode spørsmål til slutt.

Så var den «jobben» gjort, og jeg fikk mulighet til å være tilhører på noen av de andre foredragene og panelsamtalene, fordelt på fem auditorier i Vilhelm Bjerknes’ hus. I det hele tatt var årets program på Norcon svært rikholdig og mangefasettert.

Panelet om nyere norsk science fiction. (Foto: Joanna Rzadkowska)

ÆRESGJESTENE
Æresgjester av året var britiske Samantha Shannon og amerikanske Naomi Novik. Shannon er prisbelønt forfatter av både fantasy og dystopisk science fiction. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 2019 med den feministiske fantasy-romanen The Priory of the Orange Tree. Hun har også utgitt fem bøker i den urbane dystopi-serien The Bone Season (2013-).

Naomi Novik er mest kjent for fantasy-serien Temeraire, som også kan sies å være innenfor alternativ historie-sjangeren, hvor premisset er at Napoleon hadde drager, dermed luftvåpen, noe som utvilsom ville endret napoleonskrigenes gang og europeisk historie. Hun har også utgitt flere bøker basert på europeisk folklore, som kan karakteriseres som feministiske eventyr-gjenfortellinger.

Jeg fikk gleden av å være tilhører på et innslag der disse to snakket om det å benytte folklore, eventyr og myter som inspirasjon og strukturelt forelegg for fabelprosa. I dette panelet bidro også Carolina Gomez Lagerlöf og den svenske SF-forfatteren A.R. Yngve.

PANELER OG FOREDRAG
Et bredt panel bestående av Kjetill Gunnarson, Carolina Gomez Lagerlöf, PC Jørgensen, Torfinn Ørmen og Kjartan Lindøe «dissekerte» klassikeren Dune av Frank Herbert (1965), det vil si bidro med kritiske lesninger. Er sandormene i det hele tatt mulige zoologisk og evolusjonsmessig? Hvem var egentlig Vladimir Harkonnen? Hva var Frank Herberts inspirasjon til Dune? Et opplysende innspill fra salen argumenterte godt for at det måtte være Frankrikes krig i Algerie på 1950-tallet, med tuaregene som inspirasjon for ørkenfolket Frimen. Bør man lese alle fem bindene i serien? Konklusjonen var vel at de tre første bøkene er de beste og at man bør droppe spin-off-romanene i regi av sønnen Brian Herbert. Og at man må svelge noen kameler og ikke henge seg for mye opp i detaljene for å bevare lesegleden overfor det som når alt kommer til alt er et mesterverk og en klassiker som står seg.

Videre fikk jeg med meg to korte foredrag av henholdsvis Maria Larsson og Karl Kristian Bambini om øko-dystopier. Bambini belyste spesielt Bjørn Vatnes Nullingen av Paul Abel (2018) som en svært interessant og god norsk roman innen sjangeren, og Larsson trakk linjer tilbake til Knut Faldbakkens to Uår-bøker fra midten av 70-tallet.

SOLPØNK

Som en motsats til dette fikk jeg med meg Amici Nybråtens foredrag om solpønk (eng. solarpunk), som han mener er en undersjanger på frammarsj innenfor framtidsfortellinger og science fiction. Et av hovedpoengene hans var at 95 prosent av det som utgis i dag er deprimerende dystopier. Vi trenger mer oppbyggelige idéer og framtidsvyer som inspirasjon til å bygge en bedre framtid, og sånn sett er solpønk sjangeren å sjekke ut. Kanskje den kan fungere som en ny og mer litterært vellykket variant av utopiene. Jeg tenkte for min del at solpønken tangerer mye av ideologien i MDG og miljøpartier i andre land, med troper om bærekraft, alternative energikilder, gjenbruk, anti-og nedvekst osv.

På søndagen fikk jeg med meg et panel om de nominerte til de store science fiction-prisene 2026. Her fikk vi mange gode lesetips presentert av de ihuga SF-leserne Carolina Gomez Lagerlöf og Kjartan Lindøe. Flere av disse vil bli lest og omtalt på denne bloggen om de er gode. En av dem: Adrian Tchaikovskys glimrende Shroud (2025) er allerede omtalt her.

Mellom slagene, i pausene på kaféområdet, kom jeg i snakk med en rekke kunnskapsrike og engasjerte lesere av fantastisk litteratur, både nye bekjentskaper med enormt mye interessant å melde og folk jeg tidligere hadde vært i kontakt med på diverse fora på nettet. Kjekt å møte dem!

I den ene enden av lokalene var det rigget til en «salgsavdeling», et marked, hvor folk fra små forlag og egenpubliserende la ut verkene sine for salg. Det var også en avdeling med bøker fra overskuddslageret til det formidable SF-biblioteket på Blindern. Her kunne man finne skatter for en veldig billig penge.

Det var også kjekt å oppleve variasjonen og bredden i publikum. Fra de helt unge, via alskens folk til de gamle nestorene som har vært med siden 70-tallet, blant dem selveste Øyvind Myhre, som jeg hadde gleden av å hilse på og utveksle noen betraktinger med.

Stemningen var god. Folk var på «bjudarsidan». Etterpå var jeg mett og beriket og glad og tung i hodet som en peon.

All ære til arrangørene som med små midler, engasjement og frivillighet stabler på beina et stort, rikt og kvalitetsmessig (også til dels akademisk) ypperlig arrangement. Det ligger mye jobb, dyktighet og formidlingsiver bak. Men hvor var de norske forfatterne som er nysgjerrige på fantastisk litteratur, forlagsfolkene, redaktørene og bibliotekarene? Forfatterne ville kunne utvide sin horisont og kanskje skrive mer og bedre fantastisk litteratur etter et par dager på Norcon. Redaktørene kunne kanskje blitt bedre lesere av fantastisk litteratur og bibliotekarene bli inspirert til å formidle mer. Jeg møtte noen ytterst få, men det burde vært flere. Kommer dere neste år? Jeg skal definitivt på Norcon 33, og jeg har merket av datoene i kalenderen: 11.-13. juni 2027. Gleder meg allerede!

RE 16.6.26

Tilbake til forsiden > Den engere krets