Frankensteins monster er sublim der han suser avgårde på en hundeslede gjennom isødet, svær, stygg og skremmende, i åpningen av Mary Shelleys roman Frankenstein (1818). Den kosmiske ondskapen og destruktiviteten som kan slå igjennom og skape avgrunner av uhygge og skrekk i H.P. Lovecrafts fortellinger er sublim. Det er jo ingen tvil om at det sublime som et estetisk virkemiddel gjør seg sterkt gjeldende i mye fantastisk litteratur. I fantasy ofte gjennom skremmende og overveldende monstre, skapninger og steder; for eksempel dragene og Atuans gravkamre i Ursula Le Guins Jordsjø-serie, Sauron og til og med Ringen i seg selv i Tolkiens Ringenes herre.

Men hva med science fiction? En science fiction-fortelling ser ut til å være avhengig av et novum for å fungere. Men må den også ha et sublimt element?

Den svenske forfatteren og kritikeren Ola Larsmo (f.1957) ser ut til å mene det. I essayet «NU: Rigel i Orion, brinnande med blåvitt sken», i essay-antologien Stjärnfall (Bonnier Essä, 2003) skriver han om hvordan det sublime, forstått som noe overveldende, skremmende, på svensk «häpnadsväckande» er det mest framtredende estetiske virkemiddelet i science fiction, kanskje mer enn andre sjangertypiske trekk, som «sense of wonder» og «paraspace», pararommet, et spekulativt over- eller siderom som ofte er til stede i SF og som er med på å sprenge realismerammene.

Jeg misunner for øvrig svenskene ordet «häpnadsväckande», som en rett nok litt forenklende, men noenlunde konsis og ganske presis ett-ords representasjon av hva som ligger i «det sublime». Vi har så vidt jeg vet ikke noe ord på norsk som dekker samme betydning. «Urovekkende» blir for svakt. «Skrekkinngytende» eller «sjokkartet» er kanskje bedre, men det dekker ikke elementet av undring som jeg oppfatter ligger i det svenske ordet. Det nærmeste vi kanskje kommer på norsk er kanskje uttrykket «til å få hakeslepp av.»

Ordboks-definisjonen av det sublime er «opphøyet, eller «av en høyere orden», men det har også røtter som en estetisk kategori hos antikke greske tenkere som Aristoteles og Longinos. I mer moderne tid løfter blant andre filosofen Edmund Burke (1729-97) begrepet fram som et estetisk virkemiddel. Ifølge ham, enkelt sagt, må det sublime skilles fra det skjønne eller opphøyde ved at det også innebærer en tilstand av frykt og/eller smerte, som det å stå overfor en forferdelig storm eller orkan, et vulkanutbrudd eller et isøde i arktiske strøk. Det er både fascinerende og skremmende. Det som var fryktinngytende på 1700-tallet var jordisk, som ekstremvær, naturkatastrofer og avsidesliggende strøk med ekstrem kulde eller hete eller rovdyr. Ettersom vi har begynt å utforske andre planeter og rettet teleskoper mot andre galakser er dette blitt kraftig ekstrapolert i science fiction, og bare fantasien setter grenser for sublime elementer.

BARNDOMMENS UNDRING

Ola Larsmo tar i essayet sitt utgangspunkt i en barndomsopplevelse: I skumringen en sommerkveld da han er 11-12 år, springer hele nabolaget ut på parkeringsplassen foran leiegården der han bor. Noen har fått øye på et underlig lys på himmelen, en UFO? Den henger stille på himmelen, skinner klart, har en slags hale. I ettertid ble det sannsynliggjort at det var en værballong, spesielt synlig og skinnende på grunn vinkelen den dalende solen lyste den opp fra i den begynnende skumringen eller blåtimen. For unge Ola Larsmo og mange i nabolaget var det en opplevelse de kom til å huske resten av livet. Et øyeblikk var de vitne til noe ytterst uvanlig, noe tilsynelatende utenomjordisk, «häpnadsväckande», og så lenge de ikke visste hva det var, hadde fabuleringene fritt spillerom. Det var sublimt, og Larsmo har funnet igjen denne følelsen i science fiction særlig, noe jeg kjenner meg igjen i.

Men deler jeg Larsmos idé om det sublime som noe av det mest tiltrekkende, dynamiske og framtredende ved SF-sjangeren? Ikke nødvendigvis.

LE GUIN VERSUS LEM

Kanskje det kan anskueliggjøres gjennom å sammenligne to klassikere, på den ene siden Stanislaw Lems Solaris (1961) versus Ursula K. Le Guins The Dispossessed (1974). Den er dessverre ikke oversatt til norsk, men til dansk under tittelen «De udstødte» (1979) og til svensk under tittelen «De obesuttna» (2018).

Solaris har et åpenbart sublimt element: Det overnaturlig intelligente oseanet på planeten Solaris. Ikke bare er det, i forhold til forløperne i sjangeren, en ny og betraktelig mer sublim alien enn man til da hadde forestilt seg; lenge hadde konseptet/tropen alien vært preget av små grønne menn, blekksprut-lignende vesener som i H.G. Wells’ Klodenes kamp (1898) eller insektoide skapninger som i Robert Heinleins Starship Troopers (1959).

Oseanets påvirkningskraft på menneskene som kommer i befatning med det er også sublimt, på samme tid både skremmende og fascinerende. Det spiller seg ut i de underligste og vakre formasjoner, som et gigantisk kunstverk. Det er tvers igjennom gåtefullt. Intet av menneskehetens mest uhyrlige oppfinnelser, det være seg giftige kjemikalier eller atomvåpen, har noen virkning på det. Det trenger inn i psyket til besetningen på romstasjonen, maner fram gjenferd, eller får besetningsmedlemmene til å hallusinere dem. Det kanskje mest sublime, og et skrekkelement, er at hovedpersonen Kris Kelvins kjæreste Harey – hvis selvmord han føler seg ansvarlig for å ha framprovosert — gjenoppstår, som en skyggeaktig og redusert versjon av seg selv, et spøkelse eller gjenferd, og Kris Kelvin tvinges, eller velger, å godta den av oseanet fremmanede versjonen av kjæresten. Er oseanet velmenende og vil trøste ham, kan en spørre.

Kris Kelvin forstår overhodet ikke Solaris, men Solaris leser ham.

I Ursula K. Le Guins The Dispossessed er det derimot ikke åpenbart hva som er sublimt. Det er i hovedsak hverdagslivet på planeten Urras og dens måne Anarres som skildres. Fortellingen drives rolig og omstendelig fram uten noe til å få hakeslepp av. Det dreier seg mye om hvordan folk innretter seg innenfor rammene som samfunnsmodellen gir. Det kooperative er i fokus på Anarres, en slags anarkistisk eller sosialistisk «utopi». På det kapitalistiske Urras, som i stor grad ligner en litt vulgær versjon av Vesten i vår tid, er folk opptatt av eiendom, materielle goder, kropp og utseende. På Anarres må hovedpersonen Shevek ut og jobbe på markene når en hungersnød truer, enda han er en internasjonalt og interstellart framstående fysiker. The Dispossessed er ikke — selv om den mangler noe åpenbart sublimt, noe oppsiktsvekkende og skremmende — for meg noen mindre gripende og fascinerende roman enn Solaris.

De viser to forskjellige måter science fiction kan virke som idé-litteratur på: Solaris med en sublim alien, vitenskapskritisk og filosofisk gjennom skildringen av forskningens fåfengte forsøk på å forstå det tenkende havet,  dernest psykologisk gjennom en paranoid og skrekk-aktig stemning. Samt gjennom det relasjonelle mellom besetningsmedlemmene og mellom Kris Kelvin og Harey. The Dispossessed, som for øvrig i senere utgaver er utstyrt med undertittelen «An Ambiguous Utopia» opererer idémessig mer på et politisk, sosiologisk og antropologisk plan.

Så nei, det er ikke nødvendigvis det sublime for min del, selv om det ofte hjelper. Flere av mine andre favoritter, George Orwells 1984 (1948), brødrene Strugatskijs Piknik i veikanten (1972) og Octavia Butlers Dawn (1987) er tuftet på sublime elementer som henholdsvis Storebror og det totalitære regimet, Sonen der de fysiske lover er helt ute av lage, og tilsynelatende velmenende men uhyggelige aliens hos Butler.

Jeg er fristet til å si at Ursula Le Guins storhet ligger i nettopp det at hun har skrevet en av tidenes beste science fiction-romaner uten å belage seg på noe sublimt. Det er i alle fall tilfelle i The Dispossessed. I hennes andre mesterverk Mørkets venstre hånd, er det bare ett element jeg opplever som sublimt, nemlig hovedpersonene Genly Ai og Estravens måneder lange flukt gjennom isødet på planeten Vinter/Gethen. Men det kan diskuteres. Det er liksom ikke til å få hakeslepp av, heller, noe sjokkartet som i mange andre fortellinger. Det er mer en ekstrem tilstand over tid.

_{RE 12.11.25}

Tilbake til forsiden > Den engere krets