Det typiske er jo at en science fiction-roman eller novelle, en framtids-fortelling, blir fortalt med det språket vi har i dag, framtidsverdenen manifesteres med enkelte ord og uttrykk for det som en annerledes, som begrepene «kemmer» eller «ansibel» i Ursula K. Le Guins Hainish-univers. Det første finner vi i romanen Mørkets venstre hånd (1969). Det betegner den perioden den androgyne befolkningen på planeten Gethen er seksuelt aktive — en form for løpetid, altså. Det andre  — ansibel — er gjennomgående i alle bøkene i romansyklusen, fra og med Rocannon’s World (1966). Det er et typisk novum, en oppfinnelse som muliggjør øyeblikkelig kommunikasjon, i en hastighet raskere enn lysets, uansett distanse. I Hainish-universet kan man kommunisere direkte og mellom solsystemer flere lysår fra hverandre.

Andre eksempler en nyordene «tankeforbrytelse», «tankepoliti» og «Sannhetsministeriet» i George Orwells 1984 (1948). To eksempler fra den russiske science fiction-romanen Piknik i veikanten (1972) av Brødrene Strugatskij er ord som «stalker», en person som ulovlig tar seg inn i en sone skapt etter et besøk av et utenomjordisk romskip. Eller «tomboks», en gåtefull gjenstand som finnes i Sonen. Den består av to kobberskiver som svever i lufta med en fast avstand og ingen kraft kan verken presse dem sammen eller dra dem fra hverandre.

Øyvind Myhre opererer med en rekke oppdiktede navn på folkeslag, flora og fauna i romanen Hell og lykke i Agadan (2025): «Kritter» er en omskriving av krøtter, det finnes «kananiner», «revaler» og «karoker». Varianter og ekstrapoleringer av kaniner, rever og kråker, altså. Det samme er tilfelle i en annen ny norsk science fiction-roman: J.E. Bergfjords Cinnabar One (2023), som for øvrig nylig har fått sin oppfølger i Cinnabar X (2026).

Begreper og nyord som dette bidrar til å bygge framtidsverdenen. De er ofte ekstrapolering av skapninger og fenomener i vår egen tid og verden, men kan også være tatt helt «ut av det blå». Det kan være navn, og de frambringer i større eller mindre grad undringsfølelse og/ eller kognitiv dissonans.

NORRØNT, ÅR 2480

Men hva om hele språket — ikke bare enkeltord, begreper og navn — er endret og fremmedartet. Ordtilfang, tegnsetting, grammatikk og syntaks? Det finnes det jo noen fascinerende og imponerende eksempler på det i den fantastiske litteraturen, velkjent i fantasy gjennom de to alvespråkene Quenya (høyalvisk, «alve-latin», inspirert av finsk, latin og gresk, og Sindarin (lav- eller «hverdags»-alvisk, walisisk-inspirert) som filologen J.R.R Tolkien konstruerte til Ringenes herre-trilogien (1953-).

I den norske litteraturen har vi et stjerneeksempel på en fortelling tvers igjennom skrevet i et framtidsspråk. Jeg tenker på Øyvind Rimbereids Solaris korrigert (2004). Diktsamlingen markerte hans definitive gjennombrudd som lyriker. Forfatteren mottok Kritikerprisen for boka, som senere er blitt innlemmet i en 2007-utgave av Norges litterære kanon. Tittelen henspeiler på Stanislaw Lems roman Solaris (1961). Rimbereids bok er imidlertid et godt stykke unna forelegget. Der Lem skildrer et møte med en alien, en fremmed intelligens i form av et levende hav, holder Rimbereid seg på jorda i en ikke altfor fjern framtid (tatt i betraktning at visse typer sf favner hundretusener av år), år 2480. Jeg-personen opererer roboter som vedlikeholder undersjøiske installasjoner i Nordsjøen. Han er en relativt vanlig, tenksom og reflekterende, arbeider i et framtidig høyteknologisk samfunn som innbefatter flere kjente sf-motiver.

Solaris korrigert er en episk diktsuite skrevet på et slags framtidsnorrønt. Bygget med elementer av blant annet Stavanger-dialekt, oldnorske former, dansk, engelsk og tysk. Det er et slags framtidig Nordsjø-språk.

Rimbereids bok er science fiction-poesi. Det eksperimentelle språket, linjedeling og tegnsetting, rytmen og stemmen er framtredende, Det fortellende; hendelsene, framdrift, dramaturgi er relativt rudimentært og naivt fra en science fiction-kjenners perspektiv. Rimbereid lykkes imidlertid på få luftige sider å portrettere hovedpersonen og bygge en verden, gjennom en musikalsk og mangetydig språkføring, talende og ladede enkeltelementer, som robot-teknologien på havbunnen, fremmedgjøring overfor naturen, økologisk katastrofe, virtuelle virkeligheter, et parallelt univers og en form for kloning eller digitalising av bevisstheten:

SO kann ein modell/ af meg lefa der inn, abstract-factical./Den ska ku existen long eftr meg.

SKA aig meg scanna total/ ven aig an seifa botten kommen?/ SKA aig af min minsta cell og gen/lat ein modell skapa

Kanskje kan man kalle fortellinger der selve språket utgjør en viktig del av verdensbyggingen og framtidsskildringen for lingvistisk science fiction?

NORSK PROSA

Hva med prosaen? En norsk klassiker som har aspekter av det er Axel Jensens Lul (1992), som i sin tur er en oppfølger til og foregår i samme univers som forløperen Epp (1965). I Lul er framtidsspråket mye mer utviklet, i og med at det er fortalt i jeg-form med Luls stemme.

Lul kommer fra en annen planet, men befinner seg i Oblidor eller Råtten Lukk City som metropolen også kalles. Hun livnærer seg som prostituert og lever et slags partyliv i byens undergrunn. Språket er et framtidsspråk, ekstrapolert og utvidet med en mengde anglisismer ut ifra det jeg tenker er Oslo-slang på 1990-tallet. Det er «in character», lekent og energisk, som i denne passasjen:

(..) sexofonhyl og ekkobass torden blasta ut i trafikken. Og mellom den serijøse knuffinga var det køer til sånne tabutittkabinetter der du kunne knulle drømmefitta med en hardplastvegg mellom deg og saligheta. Åsså var det langskjermporr for de som ikke hadde zonk i ringa sine til a skåre laiv.

I Odd W. Suréns roman Den som skriver (2013) finner handlingen sted i en enklave i en svær fjellhule kalt Blokk, dit en stor gruppe mennesker en gang ble satt i karantene på grunn av smittefare. En post-pandemi-tematikk altså. Vi går inn i fortellingen lang tid etter at de infiserte ble avsondret fra resten av samfunnet. En egen aparte verden har utviklet seg i Blokk. Uten kontakt med storsamfunnet og impulser utenfra er det på sett og vis degenerert og blitt naivt og troskyldig. Men samfunnet i Blokk har utviklet en form for byråkrati – noe som kanskje – i alle fall i Suréns versjon av en tankevekkende framtidsverden – er grunnleggende menneskelig, som en beskyttelsesmekanisme mot barbariet man støter på i en rekke andre post-apokalyptiske fortellinger. Så Den som skriver kan også sies å være «postapokalypse light».

Fortelleren i romanen heter Corr. Han er den som skriver, protokollfører i en framtids-/fantasiverden. Nitid loggfører han det lille som skjer i Blokk. Men der språket til robotoperatøren i Solaris korrigert er utviklet og bastardisert, er det i Suréns roman nedgradert og forenklet, helt i tråd med at Blokk, en skrinn enklave i fjellet, i lang tid har vært hermetisk utelukket fra resten av verden. De får imidlertid alt de trenger levert av bud, som en slags framtidig Wolt eller Foodora. Mangelen på impulser, virksomheter og utvikling har slått inn i språket, som har forfalt til det helt enkle og hverdagslige, et slags barnespråk. ”Surredyr”, ”vrikkedyr” og ”haledyr” er henholdsvis fluer, mark og rotter. Sex er ”å rulle seg med noen”.

I en rørende scene mot slutten av Den som skriver trenger den virkelige, større verdenen seg på. En mann fra den ytre, «vår» verden forviller seg inn i Blokk. Protokollførerer Corr blir vitne til at den fremmede tenner en sigarett og skildrer det slik:

«Fra et skjulested i klærne trakk han fram noe som så ut som en liten kloss, men som kunne åpnes. Fra denne klossen, som må ha vært en slags eske, dro han ut en merkelig, hvit flis som var gul i den ene enden. Den var lang som en pekefinger, eller lengre, men tynnere. Han stakk den gule enden av flisen i munnen, slik at flisen sto rett ut mellom leppene hans. Fra et annet skjulested i klærne sine hentet Mannen fra Mørket noe som lignet en bitte liten flaske. Fra den lille flasken slo ild plutselig opp. Han holdt den frie enden av den hvite flisen i ilden en kort stund, slik at den begynte å gløde. Ilden fra flasken slukket, han gjemte både klossen og flasken. Så kom det røyk ut av munnen på ham.»

Det er godt gjort av Surén. Dessverre har ikke Den som skriver vært i nærheten av å få den oppmerksomheten den fortjener, en sjelden fugl i nyere norsk litteratur som den er. Både som en framsynt post-pandemi-roman da den kom ut, og på grunn av språkføringen.

EN MYE OVERSETT KLASSIKER
som kanskje i større grad enn noen annen science fiction-roman jeg har lest er skrevet i et framtidsspråk, en slags engelsk framtids-dialekt, er amerikaneren Russel Hobans Riddley Walker (1980). Det er en av de bøkene jeg har brukt lengst tid på å lese, 2-3 måneder, så vidt jeg husker. Til å begynne med sleit jeg med å dekode den setning for setning, men etter hvert som jeg leste, «lærte» jeg språket på et vis. «Gready mints», skjønte jeg smått om senn, betydde ingredients, «tryl narrer» trial and error, osv. Gradvis fikk jeg grep om språket, mye mer flyt i lesningen og kunne fokusere mer på handlingen og tematikken.

Russel Hobans roman er dermed et slags science fiction-litteraturen svar på James Joyces Finnegans Wake, kunne en si. Den er en post-apokalypse, lagt 2000 år etter en atomkatastrofe. Folk lever i jernalderaktige, temmelig degenerte stammesamfunn. Hovedpersonen og fortelleren er 12 år gamle Riddley Walker. Faren hans dør i en arbeidsulykke helt i starten av fortellingen. Gutten blir med en dokketeatertrupp på turne. Sånn sett minner den litt om Emily St. John Mandels Station Eleven (2014), som også er blitt en god TV-serie. Begge bøkene følger en teatertrupp på turné i en verden etter katastrofen. Men Russel Hobans verden er mørkere, mer brutal, absurd og guffen. Forestillingen truppen framfører – historien om EUSA – (Europa/USA?) har religiøse motiver og er et merkelig og fascinerende sammensurium av kristendom og myten rundt atomkatastrofen som utslettet sivilisasjonen.

Her er et lite utdrag fra Riddley Walker:

Jeg har for moro skyld forsøkt meg på en oversettelse av dette utdraget. Omtrent sånn kunne det lyde på norsk:

Ho sa: ”Det er no greier som ikke er vors men som er inni vors. Det kikr ut gjennom auehula våres. Du legger ikke merke te det bare inimelom. Si du bråt våkna mit på nata. 1 sekundet soveru og det neste er du på beina med et spyd i handa. Vel det vakke du som tok spyde det var det anre som glaner ut jenom aua dine. Ekke deg det vetke engang va du heter. Det er i vårs 1som og fortapt og jemer sei så got det kan.”
   Jeg sa, ”Vis det er i ver og 1 av vors så må det være mang adem må væra en miljon elr mer.”
   Lorna sa, ”Vel de er en miljon eller mer.”
   Jeg sa, ”Vel vis det so mang a dem vorfor er den so fortapt da vorfor er den so 1som?”
    Ho sa: Fordi de mange og miljonene er 1 ting den har ikkje non å ver samen med. Du ser på lavet på steina det er mange små flekker og ver flekk trur vel den er separat men alt vi kan se er 1 ting. Sånn er det med ossen vi er det er en sver digr ting delt op i mang.

En klassiker som denne – i likhet med mange andre – burde for lengst vært oversatt til norsk. Men det er en svær oppgave. Noen som tar utfordringen?

Det er krevende nok å bygge en troverdig, konsistent framtids-eller fantasy-verden. I tillegg å bygge språket som snakkes og/eller skrives i denne verdenen fra bunnen av og gjennomføre det konsistent og konsekvent, gjennom en hel fortelling, er en bragd få forunt, og det er med beundring jeg peker på noen verker som har dette ekstraordinære, gledelig nok også noen få norske.

Jeg har lest dem og vil gjerne anbefale dem fordi de er gode fortellinger, men også fordi jeg har latt meg oppsluke og fascinere av språket i seg selv, som en form for poesi.

For den som vil fordype seg ytterligere i dette med fiksjonelle språk, kan jeg anbefale Encyclopaedia of Fictional and Fantastic Languages (2006) av Tim Conley og Stephen Cain. Den har et ypperlig forord av selveste Ursula K. Le Guin og tar for seg både bøker, film og TV-serier.

R.E. 5.august 2026

Tilbake til forsiden > Den engere krets