Adrian Tchaikovsky: Shroud, Tor 2025

Fra før av har jeg lest Adrian Tchaikovskys prisbelønte og høyt aktede roman Children of Time (2015). Den var bra, men Shroud er i mine øyne mange ganger bedre, noe av det beste jeg har lest av science fiction på lenge, helt på høyde med Peter Watts’ mesterverk Blindsight (2006) når det gjelder møte med uutgrunnelige og bisarre aliens. Et motiv og etter hvert en trope ikke minst Stanislaw Lem med sitt intelligente og overnaturlige hav i Solaris (1969) var med på å skrive fram.

På jakt etter verdifulle ressurser oppdager en ekspedisjon en uvanlig måne i et solsystem utallige lysår unna. I en ubestemt, fjern framtid har menneskeheten, gjennom det globale og stellare selskapet Konsernet, ekspandert til andre solsystemer. Månen, delvis i skyggen av en svær gassplanet, er bekmørk, har sterk gravitasjon og en tett atmosfære. Kort sagt en ekstremt ugjestmild klode. Likevel bestemmer Konsernet at de vil studere den nærmere i håp om å finne kommersielt utnyttbare ressurser. Et lite forskerteam sender droner inn atmosfæren, bare for å få de ekstreme forholdene ytterligere bekreftet. De døper månen Shroud. Det kan bety slør eller dekke, samt liksvøp eller likklede, så tittelen har minst to konnotasjoner; det skjulte eller tildekkede — og Døden, oppfatter jeg.

Den skrekkaktige stemningen er påtagelig fra første kapittel. Bedre blir det ikke da en ulykke med en av gruveselskapets lastedroner gjør at romstasjonen havarerer. Noen av forskerne lykkes i å nødlande på Shroud. Men bare to av besetningsmedlemmene, ingeniøren Mai Ste Etienne og prosjektkoordinatoren Juna Ceelander, overlever.

Romanen er en jeg-fortelling fortalt av Ceelander. To kvinner spiller hovedrollene i denne romanen. Juna og Mai strander altså på Shroud, fanget, men tross alt, mot alle odds, i live, i en overlevelseskapsel. Den er tidligere blitt konstruert av ingeniøren Ste Etienne, i tilfelle ledelsen av forskningsprosjektet skulle bestemme seg for å lande på Shroud. Nå har landingen altså skjedd, ufrivillig. Kapselen viser seg å være et mesterverk i ingeniørkunst. Den er solid og tykkhudet, har avanserte systemer til å sanse omgivelsene; kameraer og sensorer, griparmer til å manipulere omgivelsene og gjøre ytre reparasjoner med. Ikke minst fire bein eller føtter som gir mobilitet. Så våre to heltinner må legge ut på en reise på den ugjestmilde månen. Målet er en romheis i nærheten av Shrouds nordpol. Derfra har de håp om å etablere kontakt med Konsernets romskip Garveneer, som befinner seg i solsystemet. Det blir en eksepsjonell reise og en kamp for å overleve.

Shroud viser seg å yre av liv. En rekke livsformer i alle varianter, på bakken, i vannet, i lufta, under isen. De har en ting til felles, at de mangler øyne, ettersom Shrouds atmosfære er for tett og suppeaktig til at ekso-evolusjonen har funnet det formålstjenlig å utvikle synssansen. Kommunikasjon foregår enten via lyd, lukt eller elektromagnetiske impulser, noe Tchaikovsky skriver inn glimrende og åpenbart grundig vitenskapelig researchet. I små innstikkskapitler skildrer han hvordan livet på jorden har utviklet seg sammenlignet med evolusjonen under helt andre kjemiske, geologiske og atmosfæriske betingelser på Shroud,

En alien art gjør seg spesielt gjeldende, og skildringen av dem er både ekstremt fantasifull og fascinerende. Jeg er ikke i stand til å gjengi det fyldestgjørende her — en er nødt til å lese boka sjøl, men de beskrives blant annet som en form for vandrende flettekurver (!). De beveger seg som om de går på stylter i langsom stop-motion. Det ytre flettverket fungerer som et eksoskjelett som kan endres og omformes etter omgivelser og behov. De er åpenbart intelligente og nysgjerrige, undersøker og følger etter kapselen med Juna og Mai. De på sin side registrerer omfattende kommunikasjon mellom alienene, men er ikke i stand til å tyde noe av det. Likevel etableres det en rudimentær kommunikasjon mellom dem og flettverksvesnene. Juna og Mai kaller dem The Shrouded.

Reisen og vandringen blir stadig mer strabasiøs. Landskapene er skiftende og farlige, kapselen mister et bein. Håpet om å overleve svinner. For alt Juna og Mai vet, regner mannskapet på Garveneer med at hele besetningen på romstasjonen styrtet og forulykket på Shroud etter ulykken med lastedronen. Farer som lurer bak hver knaus, issvull eller lavapytt, klatretapper og kryssing av innsjøer gjør dette til en svært virkningsfull spenningsroman også.

På den etter hvert ustøe vandringen i sneglefart støter de på en rekke forskjellige varianter av aliens, skildret med enorm fantasikraft. Noen er helt harmløse, andre svært farlige. Akkurat når det ser som mørkest ut og de er i ferd med bli spist av en slags enorm mark, kommer redningen fra uventet hold. The Shrouded stepper inn og ofrer egne liv og lemmer for å berge kapselen med de to vettskremte og frynsete menneskene.  Hvorfor bryr alienene seg? Hvor intelligente er de egentlig? Dette var spørsmål jeg brant etter å få svar på i den videre lesningen. Her gjør Tchaikovsky et grep som i mine øyne løfter romanen til en virkelig SF-høydare: I noen kapitler forteller han historien fra The Shrouded sitt perspektiv. Selvfølgelig må man svelge en kamel her. Det er jo fortalt med menneskespråk. Likevel er det fremmedartet nok, med en form for alien logikk og språkføring som gjør at jeg kjøper det. (Men så leser vi SF nettopp for å tøye fantasien og la oss utfordre, og jeg gaper gjerne over ett og annet for å henge med).

Mer av handlingen kan jeg ikke røpe uten å spoile. Den detaljrike skildringen av en ekstremt fremmedartet verden overgås knapt av noen roman jeg har lest tidligere. Det måtte i så fall være i Stanislaw Lems Solaris, men vi kommer tettere innpå alienene – The Shrouded – hos Tchaikovsky enn hos Lem. Ikke minst takket være kapitlene med alien perspektiv. En annen roman Shroud tåler sammenligning med og muligens overgår, er som nevnt Peter Watts’ Blindsight.

La meg bare si at Shroud er relativt krevende lesning. De ganske nitide skildringene gjør også romanen språklig krevende. Ordforrådet og språktilfanget i Tchaikovkys prosa er helt enormt. Jeg leste langsomt og hadde utbytte av det. Selv om jeg regner meg som en relativt trent engelskleser, måtte jeg stadig vekk ty til ordboka. Noen stor stilist er Tchaikovsky ikke. Til tider skriver han temmelig kantete, og det kan bli i overkant ordrikt og dvelende. Men det bærer jeg fint over med, så lenge teksten frambringer levende detaljrike bilder og stor undringsfølelse,

En annen virkelig sterk og rørende side ved romanen og et aspekt som «jorder» den — romanens menneskelige sjel, midt oppi alt det bisarre og spektakulære — er skildringen av relasjonen mellom Juna og Mai. De er i utgangspunktet to helt forskjellige personligheter som er nødt til å samarbeide, pakket tett sammen i det som etter hvert kan beskrives som et stort haltende og vaklende egg. Juna er den med høy sosial intelligens og empati, mens Mai er den sære, geniale ingeniør-nerden. De er selvsagt helt avhengige av hverandre for å overleve, og vennskapet mellom dem utvikler seg på en måte som fører tankene hen på relasjonen som vokser fram mellom Estraven og Genly Ai i Ursula Le Guins Mørkets venstre hånd, der de på sin side kjemper for å overleve i isødet på planeten Vinter/Gethen.

Noen kritikere har pekt på at romanen også tematisk sett innebærer en god dose kapitalismekritikk. Men all den tid begrepet kapitalisme antakelig er utdatert eller mindre relevant i den fjerne framtida romanen foregår, vil jeg heller si at den på et filosofisk nivå problematiserer menneskelig grådighet, evig vekst-ideologi og hybris. Konsernet som utgjør den økonomiske og teknologiske drivkraften i framtidsverdenen, er jo en ekstrapolering av de stadig mektigere overnasjonale selskapene i vår tid. Elon Musk, BlackRock m.fl. Konsernet i romanen driver rett og slett oppdrett av mennesker som arbeidskraft. Det gjelder å kolonisere nye solsystemer og tømme dem for ressurser i en evig ekspansjon. Menneskeverdet som sådan holdes ikke mye i hevd. Juna og Mai er i bunn og grunn «oppdrettet» for å tjenestegjøre i et eller annet prosjekt – i dette tilfelle sondering av månen Shroud for eventuell ressursutnyttelse. Den store frykten for Juna og Mais vedkommende er å bli tatt av et prosjekt, bli «lagt på hylla», som det heter i romanen. Det si at de blir lagt i hypersøvn på ubestemt tid. I beste fall vekkes de opp igjen om flere tiår i et solsystem hundre lysår unna, om det er bruk for dem i et annet prosjekt. De må så å si restarte livene sine blant nye og ukjente kolleger. De strekker seg derfor langt for å beholde jobbene sine, for å si det enkelt. Dette er momenter og motiver som gjør seg stadig mer gjeldende utover i romanen.

Når det gjelder hvilke ressurser Konsernet er ute etter på Shroud er jeg framme ved et av få ankepunkter jeg har mot romanen. All den tid Shroud og livet på månen er så detaljrikt og vitenskapelig plausibelt skildret; kjemi, geologi, meteorologi, evolusjonsmessige perspektiver, biologi osv., opplever jeg en mangel når det gjelder å redegjøre for hvilke ressurser Konsernet forventer å utvinne på Shroud. Det må jo være noe unikt og ekstra verdifullt ettersom de setter inn så store ressurser akkurat her. Men det går ikke klart fram hva. Og de gir seg ikke selv om de møter stor motstand fra månens urinnvånere, The Shrouded.

Det munner igjen ut i menneskelig hybris og kraftig undervurdering av motstanden, som i Ukraina eller Vietnam, litterært tematisert i SF-megateksten for eksempel i Ursula Le Guins Skog vil si samfunn (1972). Til slutt heier du kanskje heller på alienene enn menneskene.

La meg bare konkludere med at Shroud er en av de beste science fiction-romanene jeg har lest på lenge. Den er en ekstremt virkningsfull syntese av spennende hard science fiction, skrekk og weird. Adrian Tchaikovsky tøyer grensene for hva jeg til nå har tenkt en mulig når det gjelder fantasikraft, forestillingsevne og verdensbygging. Shroud at et eksempel på at det skrives bedre science fiction i dag enn noensinne, at tropene fremdeles modnes og tilføres nye idéer og energi. Og å dømme etter det jeg har lest av engelskspråklig science fiction de siste par årene, er det nå britene som er helt i front.

R.E.26.2.2026

Tilbake til forsiden > Den engere krets