Susanna Clarke: Piranesi, Bloomsbury 2020, Gursli Berg forlag 2022

Labyrintiske haller og rom, fylt opp av vakre skulpturer med mytologiske motiver – mennesker, dyr og fabeldyr – utgjør verdenen i denne romanen. Labyrinten, kalt The House, befinner seg ved havet. Tidevannet strømmer inn gjennom gangene og det er noen ganger fare for flodbølger. Det er en verden og en arkitektur inspirert av den italienske arkitekten Giovanni Battista Piranesi (1720-1778).

I disse «piranesiske» hallene og rommene bor hovedpersonen Piranesi, en ung mann som tilbringer dagene med å fiske, sanke skjell, tang og tare, bøte garn. Han vandrer rundt og betrakter sjøfuglene og statuene, og ikke minst fører han dagbok. Det er dagboksnotatene som utgjør romanens tekstunivers.

I følge Piranesi befinner det seg femten mennesker i The House. Fjorten av dem er imidlertid skjeletter, plassert rundt i hallene med skulpturene. Allerede her begynner det jo å skurre, for hvordan kan man telle skjeletter som levende mennesker?

Er Piranesi ved sine fulle fem? Bare en av de femten er faktisk i live. Piranesi kaller ham «The Other», en eldre, velkledd flott mann, lærd, akademiker. Piranesi har ukentlige møter med The Other, relasjonen de to imellom er elev-mentor-aktig. Av ham har Piranesi fått i oppdrag å kartlegge alle hallene og rommene, en oppgave Piranesi tar på største alvor.

En dag forteller The Other Piranesi at det kommer til å dukke opp en sekstende person. Hva denne sekstende personen ønsker, er uklart, men The Other råder Piranesi til å være forsiktig; den sekstende personen kan ha onde hensikter, til og med komme til å drepe noen. Så The Other har allerede skaffet seg en pistol i tilfelle de må forsvare seg.

«Piranesi» er en gåtefull, tvers gjennom original roman, som dypest sett kanskje handler om å forsøke å forstå verdenen man er i. Til å begynne med virker Piranesi troskyldig og naiv. Han har full tiltro til det The Other forteller ham. Etter hvert som han oppdager stadig mer, og ikke minst gamle tekstfragmenter, begynner han å ane at ting ikke er slik han har trodd. Det handler egentlig ikke om å lengte vekk, å føle seg fanget, for Piranesi virker å være forsont med sin levemåte i The House. Det er snarere nysgjerrigheten og en stadig økende mistenksomhet overfor The Other som driver ham til å begynne å utforske og finne svar.

Et annet hovedmotiv er identitet, eller om å miste og finne seg selv. Og når man først gjør det, så kan det hende at man gjennom prosessen er blitt en annen … Etter hvert finner Piranesi beviser for at The Other lyver og har en skjult agenda, og Piranesi blir stadig mer opptatt av finne ut av sammenhengen han lever i, hvem han er og hvordan han er kommet til The House. Her kommer også Den sekstende, som slett ikke har onde hensikter, inn i bildet. Mer av handlingen kan jeg ikke røpe uten å spoile.

Dette er altså ikke en science fiction-roman, men mer fri fabelprosa eller undringslitteratur, om man skal ty til sekkebetegnelser. En annen sjangerbenevning som kunne passe, er weird fiction, eller en fantasy-grøsser, om man vil. Det er tråder til både Edgar Allan Poe og H.P. Lovecraft her. Ikke minst ettersom det etter hvert, når vi beveger oss over i forhistorien og vår verden, England og Europa på 1980-90-tallet, går fram at okkultisme ligger bak. Sentralt står den kyniske og moralsk tvilsomme okkultisten Laurence Arne-Sayles. Er han ansvarlig for å ha brakt Piranesi til The House? Og navnet Piranesi, viser det seg, er bare et kallenavn The Other har satt på ham. Så hva het(er) han egentlig og hvem er, eller var han? Svarene er ikke entydige.

Romanen er nydelig fortalt, i et tørt, nøktern, men likevel poetisk språk. Verdenen er drømaktig vakker, handlingen ekstremt fruktbart gåtefull.

Susanna Clarke har også skrevet romanen Jonathan Strange & Mr Norrell, som vant en britisk debutantpris og en Hugo-pris, samt novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu. Ifjor høst kom kortromanen/novellen The Wood at Midwinter ut som egen bok med forfatterens etterord. Hun har en stor fan-base, og fjorårets utgivelse er blitt en bestselger og en kritikerfavoritt. Se se opp for og les Susanna Clarke! Piranesi er i alle fall mine øyne et lite mesterverk; poetisk, hypnotisk og – selv om man aner forbildene – tvers gjennom original.

_{(Omtalen er en redigert versjon av en del av en artikkel som sto i Bokvennen litterære avis nr. 10, 2022. Min omtale er basert på en lesning av den engelske utgaven da den kom ut i 2020, men som dere ser av bildet av omslaget, foreligger den i norsk oversettelse.)}

Tilbake til startsiden > Den engere krets