CARL HENRIK BERGE: UTSETTELSEN, roman, Kolon Forlag 2026

Oskar Lossius blir arrestert da han er ti år gammel. Statens Store Sannsynlighetsmaskin har nemlig forutsett at han innen femti (!) år kommer til å begå et drap. For å beskytte samfunnet må han interneres et halvt århundre i Karantenesenteret Katarsis. Men etter omtrent førti år bli han sluppet ut igjen, ettersom mannen han skulle ha drept, har dødd på annet vis.

Idéen med en maskin som kan se inn i framtida og forhindre kriminelle handlinger ved å arrestere gjerningsmennene på forhånd, er velkjent i science fiction, ikke minst takket være Philip K. Dicks langnovelle «Minority Report» (1956) og den utmerkede filmatiseringen fra 2002 med Tom Cruise i hovedrollen. Hos Dick kalles konseptet prekrim, hos Berge Statens prospektive etterretningstjeneste (SPE). I Dicks versjon er man avhengige av synske personer, hos Berge står en uspesifisert maskin – en KI, får vi anta – for beregningene som fører til Oskar Lossius’ ublide skjebne.

Vi følger ham i noen scener innenfor murene i karantenesenteret. Tilværelsen der er ytre sett slett ikke ille. Boforholdene, kostholdet og oppfølgingen er tilsynelatende utmerket; han går til jevnlige samtaler med psykolog, får anledning til å dyrke hobbyer og lese, men det avgjørende og problematiske er jo at han i fire tiår er avsondret fra samfunnet og en by og en teknologi i voldsom utvikling. Så når han slipper ut – før tida, slik at han går glipp av en rehabiliteringsperiode — er han totalt uforberedt og fremmedgjort.

Byen han har vokst opp i og slippes ut i etter soningen heter Chopcom, noe som jo lyder mer som et giga kjøpesenter eller kinesisk megaselskap enn et stedsnavn.  Størstedelen av romanen foregår ute i den framtidige storbyen. Skildringen av Chopcom og verdensbyggingen er utmerket, tankevekkende og vittig. Mye av det vi ser i dag er ekstrapolert, et vanlig science-fiction-grep. Bare for å nevne noe: Man kan lære mens man sover, men prisen er at drømmene avbrytes av reklameinnslag, og det er en viss fare for hjerneskade, noe selskapet som selger læringsprogrammet selvsagt ikke opplyser om. Den holografiske reklamen som møter en i bybildet er ekstremt realistisk. Skyskraperne er gigantiske, noen av dem på over tusen etasjer. Maskiner som renholdsroboter, gressklippere og biler snakker og ser ut til å ha personlighet, kunnskap og klokskap. Det er vår samtids KI ekstrapolert ut i det parodiske og skremmende.

For debutromanen Saltstøttens sønn fikk Carl Henrik Bergen jevnt over gode, men sprikende anmeldelser. De aller fleste kritikerne var imidlertid enige om at romanen var original med sin syntese av fantasy og voldelige og groteske bibelske motiver, et univers, et stofftilfang og en språkføring som skilte seg markant fra den gjengse norske samtidslitteraturen. Det samme må en kunne si om Utsettelsen. Det er en aparte busk i den norske litteraturskogen. Tilfanget fra science fiction er én ting. Selv om bruken av sf-troper har tatt seg opp i norsk litteratur, spesielt blant yngre forfattere, er den gjerne forsiktig, med et par spekulative elementer i en ellers realistisk verden, slik at vi lander i en hybrid-sjanger eller det en kunne kalle slipstream. Carl Henrik Berge tar skrittet fullt ut med en komplett verdensbygging, full av mulige framtidsscenarier og science fiction-elementer han har sin egen «take» på. Holdningen til og anvendelsen av tropene er leken, som også vaskeseddelen sier. Framtidsverdenen Berge skriver fram står som en satirisk speiling av vår egen tid. Hvis utviklingen vi ser i dag fortsetter, risikerer vi å havne i en slik verden; et gjennomkommersielt KI-styrt samfunn, der maktens irrganger er uransakelige, som i Kafkas Prosessen eller Slottet. Skillet mellom virkeligheten og det virtuelle viskes ut, noe stakkars Oskar Lossius lider under. På et punkt i fortellingen, noen måneder etter at han sluppet ut fra Katarsis er han overbevist om at han fremdeles befinner seg i karantene, og at det han opplever er en virtuell virkelighet plantet i bevisstheten hans.

Under lesningen av Berges roman fikk jeg åpenbart assosiasjoner til klassisk science fiction, også norsk, som Tor Åge Bringsværd på sitt mest lekne og Axel Jensens trilogi Epp (1965), Lul (1992) og Resten står skrivd i stjernene (1995). Samt til et knippe norske forfattere som i samtidslitteraturen har beveget seg i grenselandet mellom det fantastiske og det realistiske, med svart humor som en framtredende karakteristikk. Jeg tenker for eksempel på Per Schreiner, romanen Beistet (2019) spesielt, og ikke minst Erlend Loe på sitt beste. Det er noe «loesk» med karakteren Oskar Lossius og hans strev med finne ut hvem han er i en verden som er totalt fremmedgjørende. Men en viktig forskjell mellom Oskar Lossius og for eksempel Loes hovedperson i en av mine favoritter, Doppler (2004), er at hovedpersonen Andreas Doppler hos Loe søker vekk fra felleskapet, familien og middelklasselivet, ut i skogen, der han blir venn med en elg. Berges Oskar ønsker derimot å bli en god og nyttig samfunnsborger, søker kontakt og felleskap, innover i samfunnet. Han får seg omsider jobb som altmuligmann i et kloster, hvor han får overnatte i et skur, samtidig som han prøver å finne mora og søstera. Hvordan det går, kan jeg ikke røpe uten å spoile. La oss bare si at det er forvirrende og vanskelig og at handlingen og scenene byr på mye svart og absurd humor.  I det hele tatt er en overvekt av de mellommenneskelige møtene i Utsettelsen flyktige og absurde, noe også romanen i midtpartiet lider litt under. Jeg syntes det ble for mange litt intetsigende møter som renner ut i sanden. Det er vel den berømmelige «dritten i midten» som mange romaner lider under. Når det er sagt, vil jeg si at fortellingen tar seg fint inn når vi mot slutten får en sterkere grad av kausalitet, slik at trådene til slutt nøstes fint sammen.

Det er på sin plass å gi en masse kred for er det reint språklige. Her er mange pussige hjerteskjærende dialoger, enten det er mellom mennesker, som flesteparten er usikre og forvirrede, både rent praktisk og eksistensielt, eller mellom menneske og maskin. Det gjelder Oskar, ikke minst. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Beskrivelsen av framtidsverdenen er både rik og presis. Carl Henrik Berge er stødig i fokaliseringen gjennom Oskar, sånn at jeg følte at jeg var med ham i å utforske og prøve å forstå den fremmede verdenen han kastes ut i etter karantenen.

Jeg skulle ønske flere norske forfattere utvidet kjøkkenbenk- og kafe-horisonten, for å si det med en slem klisjé, og tok mer for seg fra det rikholdige reservoaret av elementer fra den spekulative litteraturen. Utsettelsen er jo et stjerneeksempel på det. Jeg har også nevnt Erlend Loe og Co., som en «sjanger» Berge skriver seg inn i. Og i Bergen har vi jo forfattere som Gunnhild Øyehaug, som skriver sjangeroverskridende, Tormod Haugland, som etter hvert har hentet inn overnaturlige folklore-elementer i sine romaner, samt Erlend Nødtvedt som man kan hevde skriver en form for spekulativ bergensiana. Når det gjelder eksperimentvilje og rent ut sagt litterær dristighet, overgår i mine øyne Carl Henrik Berge alle disse, i og med at han fråtser uhemmet og med stil i science fiction-litteraturens troper.

Utsettelsen er en usedvanlig, vittig og mangefasettert roman, som fungerer svært godt på mange nivåer; svart komedie, samfunnssatire, ren lek med og nikk til science fiction-sjangeren, og som en original dannelsesroman og eksistensielt drama om rotløshet. Den er ikke lett å beskrive fyllestgjørende, må bare oppleves, så jeg kan bare anbefale at du leser den.

RE 29.10.2026

Tilbake til forsiden > Den engere krets