Sandra Newman: Julia, Granta Books 2023

Det var med en viss skepsis jeg plukket opp denne på Fabelrommet til Bergen Offentlige Bibliotek, der den lå med fronten framme, splitter ny, sikkert nettopp ankommet, og ulest. Sjangeren fanfiksjon er ikke den jeg har interessert meg mest for, og den har vel lenge eksistert som i stor grad amatørmessige undergrupper på nettet. Det finnes mye mer eller mindre god fanfiksjon av ikoniske verker som Frankenstein, Ringenes Herre, Harry Potter, Game of Thrones osv.  Men Julia er høykvalitets, gjennom-profesjonell fanfiksjon. Sånn sett kunne man kanskje heller benytte begrepet derivativ romankunst om Julia. Sandra Newman (f.1965, USA) er en etablert og flere ganger pris-nominert forfatter. Julia er hennes sjette roman.

Den er altså skrevet oppå eller ut ifra George Orwells klassiker 1984, benytter hans univers, hans persongalleri, men ser alt fra Julias perspektiv – protagonisten i 1984, Winston Smith, sin elskerinne og medsammensvorne. Den mest framtredende bipersonen i 1984 er gjort til hovedperson. I Julia skildres altså det dystopisk totalitære samfunnet fra et kvinne- og feministisk perspektiv.

Syntesen skrekk/science fiction har vist seg svært bærekraftig gjennom for eksempel Alien-filmene. Men der er monsteret om bord på et romskip i det ytre rom. Her er skrekken jordisk og jordnær, innbakt i et samfunn nær deg, en potensiell nær framtid, bare noen få generasjoner, hvis vi ikke passer på, om utviklingen går gal vei …

En setning fra romanen har brent seg fast i meg etter endt lesning: «What was left was a set of habits, a personality that was a compendium of behaviours the watchers wanted to see.» «Alt som var igjen var en rekke vaner, en personlighet som besto av et sett væremåter overvåkerne ønsket å se.» (min oversettelse). Det er en buljongterning av en beskrivelse av hvordan det er å leve i Orwells 1984, formulert av Sandra Newman i Julia, men så vidt jeg husker ikke av Orwell.

George Orwell har skildret et samfunn som er skrekkelig ikke minst fordi vi ser trekk av det i vår samtid; overvåkning, korrupsjon, et enormt byråkrati, klasseskiller og ulikhet osv. I et kvinneperspektiv blir skrekken enda sterkere. Kvinnelige erfaringer som graviditet og kvinnelig seksualitet, i et totalt gjennomovervåket fattig samfunn i evig krig blir desto sterkere.

Handlingen i Julia følger i store trekk samme linje som 1984, men der Newman utvikler og imponerer er ikke minst i portretteringen av Julia, både gjennom tilbakeblikk til hennes barndom og oppvekst, og via flere kapitler om dagliglivet hennes i et hybelhus for kvinner. Ikke minst gjennom seksualiteten som er en sone for lyst, frihet og opprør i et tvers gjennom fattigslig, grått og gledesløst system, der enkeltmennesket bare er et tannhjul i et maskineri. Julia er så godt skrevet fram og en så sterk protagonist at vi godt kan trekke paralleller til June i Tjenerinnens beretning eller navnesøster Julia i (TV-serien) Mannen i høyborgen, basert på Philip K. Dicks kontrafaktiske roman.

Både Julia og Winston Smith tilhører en slags lavere middelklasse som funksjonærer i statsapparatet, han i Sannhetsministeriet, hun som mekaniker i fiksjonsdepartementet, der hun vedlikeholder maskiner. Hun er med på å masseprodusere romaner bygget over den samme lesten, lærestykker i hvordan være en god borger i et totalitært system. De glorifiserer Storebror og hans vei til makten, som «den store frelser», en slags ekstrapolert maoisme eller stalinisme, som kjent.

De to blir elskere og vil motarbeide Partiet, noe som viser seg bortimot umulig, de blir manipulert av et system som gjennomsyrer hver pore i samfunnet.

1984 var en skrekk-dystopi. Julia skremte kanskje enda mer vettet av meg. Her er alle elementer fra 1984 med: Den utspekulerte partitoppen O’Brien som manipulerer Julia til å bli en agent for Partiet, det beryktede rom 101, som både Winston og Julia får stifte bekjentskap med etter at de er blitt avslørt som elskere. Barna hjernevaskede angivere for Partiet. Krigens grusomheter, bomber som rammer sivilbefolkningen vilkårlig, som i dagens Gaza og Ukraina, menneskelig fornedrelse, overvåkning og ekstremt sterk paranoia.

Sandra Newman utvikler plottet i 1984 et stykke videre. Det er viet større plass til både motstandsbevegelsen og Storebror selv, som i Orwells versjon bare er en slags instans, et ikon og symbol for den totalitære Staten. Hos Newman personifiseres han og trer fram til på en helt annen måte, men jeg kan ikke røpe for mye om det uten å spoile.

Der Orwells roman er mørk tvers igjennom, finnes det flere håpefulle dimensjoner i Newmans versjon, ikke minst takket være at Julia er en kvinne med motstandskraft og utholdenhet. Alt i alt en bokstavelig talt skrekkelig god derivativ roman som virkelig beriker og utvider forelegget, maler fram et større lerret. Jeg anbefaler å lese 1984 på nytt og deretter Julia. Sandra Newmans roman er ennå ikke oversatt til norsk. Jeg håper og tror den blir det, ganske snart.

Tilbake til startsiden > Den engere krets