E.J. SWIFT: When There Are Wolves Again
Arcadia science fiction, 2025

På Norcon 32 i år var jeg tilhører på et foredrag om Solpønk (eng. Solarpunk), en undersjanger av science fiction som visstnok skal være på frammarsj, blant annet med antologier utgitt i flere land. Den er et slags motsvar til at kanskje ni av ti framtidsfortellinger er dystopier. Dystopiene er blitt standard, vi trenger også science fiction som viser alternative og mer håpefulle framtidsscenarier, var et av hovedpoengene til foredragsholder Amici Nybråten.

When There Are Wolfs Again av E.J. Swift er overhodet ikke kategorisert som solpønk, men jeg tenker den har aspekter og islett av det, noe jeg skal komme tilbake til. E.J. Swifts science fiction-roman er både mørk og håpefull, mangefasettert og i manges øyne så god at den i fjor stakk av med den høythengende prisen for beste roman av BSFA (British Science Fiction Association). Den også ble kortlistet til Arthur C. Clarke-prisen i 2025.

MILJØAKTIVISME

Romanen har to hovedpersoner: Dokumentarfilmskaperen Hester Moore og miljøaktivisten Lucy Gillard. De to møtes i år 2070 og forteller hverandre i annethvert kapittel utdrag av sine livshistorier. Lucy (f.2014) er da 56 år, Hester (f.1986) 84. Det er en generasjon mellom dem og de har begge opplevd store omveltninger, både på det personlige og samfunnsmessige plan, på godt og vondt.

Handlingen er ikke-lineær ettersom det gjøres store sprang i tid. Vi har mer med en modulær-eller punktroman å gjøre. Uansett er det en god og oversiktlig komposisjon. Tidssprangene til tross, er hvert kapittel fint bundet sammen med det forrige.

Begge livshistoriene begynner under pandemien. Lucy vokser opp hos bestemora si. De er begge fascinert av alt som rører seg i naturen, fuglelivet spesielt. Men stadig flere arter dør ut eller er utryddelsestruede. Bestemora er aktivist og tar med Lucy på miljøaksjoner.

Hester møter vi når hun filmer en dokumentar om en gruppe som jobber med å vaksinere og pleie hunder i den ennå radioaktive sonen ved Tsjernobyl. Filmen blir et gjennombrudd for henne som dokumentarfilm-skaper. Hun får etter hvert en rekke viktige oppdrag med å dokumentere historiske hendelser og blir en levende legende som dokumentarfilmskaper om naturtap.

Utover på 30-40-tallet blir klimakrisen stadig verre. Hetebølgene herjer på det europeiske kontinentet og i England, hvor hele handlingen foregår. Dødstallene som følge av hetebølger eskalerer veldig. Naturtapet er enormt. En rekke dyrearter dør ut, eller er i ferd med det. Fuglene faller fra himmelen.

Hester er aktivist gjennom filmskapingen, temaene hun velger å dokumentere. Lucy på en helt annen måte, hun utvikler seg til å bli en slags framtidig Greta Thunberg, hvis virke det også refereres til flere ganger i fortellingen.

GJENNOMSLAG

Det håpefulle, solpønkete gjør seg gjeldende ved at aktivistene får et visst gjennomslag hos myndighetene, som i de kommende tiårene omsider begynner å ta naturtapet og klimakrisen på alvor. Klimakrisen som sådan blir litt borte etter hvert i romanen, noe som er et savn for min del, men vi får vite at utviklingen av fornybar energi skyter fart. Vi får antydet at flyskam blir et stadig mer aktuelt fenomen, og at det utvikles teknologi for flyreiser med luftskip.

Romanen har i det hele tatt mer fokus på naturtap, spesielt hvordan England historisk sett gjennom sitt klassedelte politiske system, med landlorder og privatisering av eiendommer, har bidratt til å ødelegge ufattelige store områder naturlig habitat for dyrelivet.

Den skildrer veldig godt muligheter når det gjelder å stagge naturtapet og den eskalerende masseutryddelsen av arter, som skildret allerede i Elizabeth Kolberts Pulitzer-pris-vinnende Den sjette utryddelsen (2014). (Om du ikke har lest den, gjør det – det er litt av en vekker.)

Aktivistene får helt konkret gjennomslag ved at det opprettes dyre-reservater og verneområder for truede arter. Jordbruksområdet i Somerset i nærheten av Bristol tilbakeføres til våtmark. Planen er etter hvert å re-introdusere en rekke arter, som bevere og hegrer, til og med flamingoer, som levde der i tidligere tider. I tillegg erklærer den aldrende kongen (Charles?) en gang på 2030-tallet at den royale eiendommen Balmoral i Skottland, et område på 20 000 hektar (etter at den britiske kongefamilien gradvis gjennom århundrer har kjøpt opp tilstøtende eiendommer), skal gis tilbake til allmuen som naturreservat. En langtrukken politisk dragkamp og påfølgende rettsprosess følger. Lucy og en gjeng med-aktivister okkuperer Balmoral. Vi ser jo paralleller til dagens kamp her hjemme for å begrense oppdrettsnæringen, redde Oslofjorden og stoppe deponering av gruveavfall i norske fjorder.

ANTAGONISTER

Alt dette skjer selvfølgelig ikke uten motstand. Det høyreekstreme politiske partiet Albion Party og en av deres frontfigurer blir romanens store antagonist. Tendensene i de politiske strømningene vi ser i dag, også i Norge, blir ekstrapolert.

Mer av handlingen skal jeg ikke røpe av frykt for å spoile. Kapitlene med Lucy er de mest dynamiske og politisk ladede. Hesters er som seg hør og bør mer filmatiske. Når de to til slutt møtes, føles det uavvendelig, og det er et rørende møte. De er naturvernere, aktivister og heltinner på hver sin måte, men forstår hverandre.

E.J. Swift er ikke minst veldig god på å skildre natur, dyre- og fugleliv. Fuglelivet spesielt. Ikke så rart, slo det meg underveis i lesningen; forfatternavnet E.J. Swift har jo to fuglenavn innebygd; jay, nøtteskrike på norsk og swift, tårnseiler.

I tillegg er romanen sterk på det menneskelige og relasjonelle. Den ville stått seg svært godt som en ren hovedstrøms-roman lagt til vår egen tid. Men så har den altså et framtidsperspektiv, er dermed science fiction. Det at den flytter perspektivet til framtida gjør den til en større, mye mer tankevekkende og politisk og eksistensielt potent fortelling. Den setter opp framtidsscenarier som et speil tilbake på vår egen tid, og peker på at holdningene våre her og nå og valg vi gjør i dag, bestemmer hvilken framtid vi går i møte. Det er sånn science fiction på sitt beste kan fungere.

Hvorfor tenker jeg på When There Are Wolves Again som en form for solpønk. Jo, fordi den altså er håpefull — på naturen, dyrenes, dermed klodens og menneskehetens vegne. Romanen sier at det haster og at det vil koste og gjøre vondt før det blir bedre. Den bærer fram et budskap om at aktivisme nytter, at den rådende kapitalistiske og vekst-orienterte politikken kan og må snus i en framtid der naturen og klodens tilstand står på spill. Dessverre er for eksempel norske myndigheters trenering av høyesterettsdommen for gruvedriften i Førdefjorden er eksempel på at vi på langt nær er der ennå.
  

R.E. 11. oktober 2026

Tilbake til forsiden > Den engere krets