Ned Beauman: Venomous Lumpsucker, Sceptre 2022

En SF-roman som handler om fiskearten rognkjeks – den så jeg ikke komme. Men det er tilfelle i Venomous Lumpsucker, Ned Beaumans sjette roman. Han ble Booker pris-nominert i 2012 med den sjangeroverskridende romanen The Teleportation Accident, som også har SF-elementer.

I Venomous Lumpsucker befinner vi oss i en ikke altfor fjern framtid. Men det er gått lang nok tid til at de fleste av de dystre tendensene vi ser i dag; økende klasseskiller, naturtap, klimakrise, masseutryddelse av arter har kommet et langt stykke på vei. Vi befinner oss altså i en form for nær-framtid dystopi. En av de artene som er utryddelsestruet er rognkjeksen, en art leppefisk som i vår tid er en viktig rensefisk i oppdrettsnæringen. I romanen har det utviklet seg en giftig variant av rognkjeksen. Den ene av romanens to protagonister er Karin Resaint, en sveitsisk ekspert på intelligens og kognisjon hos dyrearter. Hun er besatt av å redde arten fordi hun har forsket grundig på den. Rognkjeksen har et såpass komplisert og avansert adferdsmønster at den må karakteriseres som intelligent. Men det siste kjente habitatet for arten er blitt ødelagt av et grådig og skruppelløst gruveselskap. (Jfr. Førdefjorden?)

Karin Resaint har likevel et håp om at det finnes noen få eksemplarer igjen av den giftige rognkjeksen et sted i havene utenfor Finland.  Handlingen er altså for en stor del lagt til de baltiske statene, Finland og Bottenviken, et i og for seg originalt topos for en SF-roman. Letingen etter de siste overlevende giftige rognkjeksene utgjør romanens motor.

Den andre protagonisten heter Mark Halyard. Han jobber i «utryddelses-industrien», et slags marked som har oppstått rundt kvoter for hver art som reddes fra utryddelse, noe som er en ekstrapolering av dagens system med klimakvoter. Det er jo slett ikke urealistisk at noe sånt kan oppstå. Mark Halyard har gamblet med selskapets midler og risikerer en laaang fengselssstraff om han blir avslørt.

Det er uansett i de to protagonistenes interesse at rognkjeksen overlever, og sammen legger du ut på en temmelig absurd reise for å spore den opp og redde den. Hvilke motiver Resaint til syvende og sist har for å redde den utryddelsestruede leppefisken, er et element som er med på å holde på spenningen hele veien.

Dette høres jo temmelig vilt og i overkant oppfinnsomt ut, men Beauman får det hele til å henge på greip. Et gjennomgående grep i romanen er ekstrapolering, altså å benytte trekk fra vår egen samtid og forstørre/forverre dem. Som at kapitalismen er (enda mer) brutal, klasseskillene enorme og at globale megaselskaper i bunn og grunn styrer det meste. Samt at naturtapet er stadig eskalerende. For eksempel er alles kjæledegge pandaen totalutryddet. Tilgangen på naturlige råvarer er svært begrenset, noe som har ført til at et godt restaurantmåltid koster svimlende summer. Men legemiddelselskapene er selvsagt «på ballen», og har utviklet et nytt vidundermiddel; en pille som gjør deg likegyldig til at maten smaker elendig.

Mark Halyard har blitt avhengig av denne pillen, han er matelsker og gourmet, men har ikke råd til å betale for skikkelig mat. For å bedre sin egen økonomi og heve levestandarden, gambler han høyt med sin arbeidsgivers midler og er i ferd med å bli avslørt.

Her er lite eller ingenting som føles dårlig etablert eller henger i løse lufta, ettersom forfatterens tar seg tid og gir rom for grundige redegjørelser for utviklingen, feilgrepene og unnlatelsessyndene som har gjort at vi har havnet i en dystopi som den Ned Beauman skildrer. Her ligger det også innbakt en god del kapitalismekritikk.

Forfatteren er i det hele tatt bedre på verdensbygging og på det idémessige enn på personskildringer, på det å skrive fram hovedpersoner vi kan empatisere med. Både Resaint og Halyard er heller egoistiske, usle personer, litt slemt sagt, preget av tida de lever i, det gjelder å mele sin egen kake. Jeg føler ikke all verden for dem, og heier overhodet ikke på noen av dem, men de fungerer utmerket som prismer til på tankevekkende vis å skildre en skummel, ekkel og absurd framtid gjennom.

Venomous Lumpsucker er tross alt en av de beste satiriske SF-romanen jeg har lest på lenge, mørk så det holder, svartkomisk og samfunnskritisk. Et temmelig skremmende speil satt opp i framtida. Dette er samtids science fiction på høyt nivå. Ned Beauman er et oppkomme av ekstrapolerte ideer og verdt å lese bare på grunn av det. Anbefales!

Tilbake til startsiden > Den engere krets